Midt i brexit-kaoset tar krefter i det britiske underhuset i økende grad til orde for den norske modellen, eller Norway+, som den blir kalt. Det vil si deltakelse i EUs indre marked gjennom medlemskap i EFTA og EØS, samt forbli i EUs tollunion, som fjerner alle former for kontroll på den irske grensen.
Modellen heies også frem av toneangivende britiske pro-EU medier; The Economist, Financial Times og The Guardian. Det samme gjør EUs sjefsforhandler Michel Barnier.
Norway+ blir ikke mottatt med entusiasme av norsk regjering og næringsliv. Tvert imot. Konfrontert med spørsmålet på Dagsnytt 18 fredag 15. mars, unnlot utenriksminister Ine Eriksen Søreide å svare på spørsmål om regjeringens holdning til britisk medlemskap i EØS.
NHOs Tore Myhre uttalte på Urix onsdag 13. mars at britisk EØS-medlemskap kan sette avtalen i fare. Før jul skrev Europabevegelsens leder og stortingsrepresentant for Høyre Heidi Nordby Lunde, i The Guardian at britene ville forrykke balansen i EFTA og kalte dem en bøllete onkel i et juleselskap.
Redselen for britene begrunnes med at de sterke anti-EU-stemmene i Underhuset, kombinert med en splittet regjering, vil kunne blokkere EØS-avtalen.
Der tar både Regjeringen og NHO feil: Å blande britenes EU-skepsis med daglig drift av EØS-avtalen er et feilspor.
En britisk idé
Et mindretall brexit-tilhengere i Underhuset vil ikke kunne blokkere deltakelse i EUs indre marked. Innhenting av parlamentarisk godkjenning skjer kun de få gangene land må foreta lovendring. Det er områder utenfor EØS, som felles valuta og Schengen, Underhuset og regjeringen er motstander av.
I EØS vil britenes embetsverk, Whitehall, være avtalens vokter. Men det var nettopp byråkratene i Whitehall som i sin tid klekket ut ideen om å etablere EUs indre marked. De har vært dens viktigste forsvarer fra dag én.
EØS-avtalen tillater ikke å nedlegge veto mot EUs lover. I stedet er det rom for å trenere integrasjon av direktiver, slik vi selv gjør fra tid til annen, og hvor Island og Liechtenstein har vist seg å være best i klassen. Årsaken er at deres smale økonomi gjør at EUs lovgivning på mange felt er irrelevant.
En fordel for næringslivet
For Storbritannia vil det være omvendt. Trenering av EU-direktiv i EØS-prosessen betyr at bedrifter i EU får et konkurransefortrinn overfor konkurrenter i EFTA-landene.
Paal Frisvold er tidligere leder i Europabevegelsen og har jobbet som Bellonas Europa-representant og som rådgiver i Brussel for norsk næringsliv og organisasjoner. Han driver nå nettstedet europeiskpolitikk.no
Foto: Carole BaePress fra en bred og offensiv britisk økonomi vil kunne få opp tempoet i den langdryge EØS-prosessen. Ergo vil det komme norsk næringsliv til gode å ha britene med på laget.
Hvis vi tror britene vil stikke kjepper i EØS-hjulene kan vi se til oss selv: Vi har en overveldende EU-motstand i folket og et nei-flertall blant Stortingets medlemmer. Allikevel sklir EU-rettsakter inn i norsk lov i høyt tempo uten den minste debatt, med unntak av en håndfull saker. Fra 1994 til 2012 foretok Stortinget 287 lovendringer, hvorav 265 ble enstemmig vedtatt – inkludert stemmene fra Senterpartiet og SV.
Nytt liv til EØS
EØS-avtalen ble ikke konstruert for små EU-lojale stater, men for land som Sverige, Østerrike og Sveits. Da disse gikk inn i EU ble dialogen mellom EU- og EFTA-landene nærmest en farse: EØS-toppmøtene for statssjefer ble avviklet, EU-deltakelse på de halvårlige politiske EØS-rådsmøtene forvitret. Ingen EU-land deltok i EØS-komiteen for å høre våre synspunkter.
I dag er ikke EØS den dynamiske avtalen daværende EU-president Jacques Delors og Gro Harlem Brundtland så for seg i 1989. Med britene i EFTA vil den sovende EØS-strukturen kunne vekkes til live og Norge vil komme bedre til orde.
For er det noe Regjeringen sliter med i Brussel så er det manglende oppmerksomhet fra Kommisjonen, medlemslandene og Parlamentet. Flaskehalsen på finanssektoren, ACER, postdirektivet, har alle til felles at vi ikke kommer Kommisjonens juridiske avdeling i tale.
Finansminister Siv Jensens forslag om justert trygdeeksport har ikke nådd opp på dagsordenen. Det tok fire år å komme fram til den nylig annonserte klimaavtalen med EU, fordi Kommisjonen ikke hadde kapasitet til å snakke med oss.
Norge bakerst i køen – igjen.
Dersom britene får sin egen avtale vil vi bli dyttet lenger bak i køen utenfor EUs dør. Vi blir enda mindre synlig i Brussel. Vi vil bli tvunget til å avvente resultatet av forhandlingene mellom EU og britene om hvordan EU-direktivene skal innlemmes i deres egen avtale og blir offer for nok et demokratisk underskudd: Vi er verken til stede når EU fremforhandler innholdet i direktivene eller når de forhandler med britene om hvordan direktivene skal overtas.
Gjennom EØS-avtalens 25-årige historie har britene ofte vist seg å være en av Norges støttespillere inne i EUs beslutningsorganer. Vi tenker rett og slett likt med britene på viktige områder som klima- og energi, avståelse av suverenitet og EU-utvidelser.
Mens Danmark og Sverige ikke har nølt med å dolke oss i ryggen og Tyskland sender oss barmhjertige blikk, har britene ofte talt vår sak i EUs råd og i Europaparlament når vi selv har sittet på gangen. Ikke sjeldent har Storbritannia vært Norges lojale storebror.
Det virker som regjeringen og NHOs allergi mot britene baserer seg på vår hundre år gamle tilbakeholdne holdning til Europa – fra den tiden vi var små, sårbare og distanserte.
I dag er situasjonen en helt annen: Vi er rikest, har gode transportforbindelser og er en av Europas mest åpne og eksportavhengige økonomier.
Da er det lite klokt å gjemme oss på det europapolitiske kartet ved å skyve en stor og viktig handelspartner fra oss.
