Armenias president Serzh Sargsyan har invitert statsminister Erna Solberg til hundreårsmarkeringen for massakrene på armenerne. Solberg kommer ikke til å delta. I den forbindelse blomstrer igjen diskusjonen om massakrene bør kalles «folkemord» opp.
Norge har tvilsomt rulleblad
Norge har et tvilsomt rulleblad når det gjelder menneskerettigheter i Tyrkia og støtte til demokratiutvikling i landet.
I 1984 stevnet Norge landet inn for menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg for brudd på forbudet mot tortur, men inngikk raskt et forlik til tross for at alle informerte fastslo at torturen i Tyrkia var omfattende.
På et seminar i Oslo i 2010 i regi av Historisk Institutt leverte en UD-representant et notat med beskrivelse av den norske posisjonen på spørsmålet om det armenske folkemordet. Jeg legger vekt på dette fordi jeg selv var med og organiserte seminaret. Her heter det at folkemord er et juridisk begrep i henhold til konvensjonen av 1948 og at hendelser i 1915 derfor ikke kan kalles folkemord.
Dette er ytterst tvilsomt fordi det selvsagt er mulig å si noe om hvorvidt det som skjedde oppfyller konvensjonens definisjon ut fra foreliggende domfellelser. Jussen kan heller ikke sies å ha enerett på ordet «folkemord».
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter
Tyrkiske deltakere på konferansen mottok notatet og publiserte det i de store tyrkiske avisene. Det finnes ingen kritikk av Tyrkia i notatet for måten landet har håndtert påstandene om folkemord på. Er det slik det offisielle Norge bør fremtre i Tyrkia?
Viktig at Norge vedtar en uttalelse
I 2015, hundre år etter deportasjonene og massakrene på armenerne i 1915-16, det som mange historikere mener var et folkemord, er det derfor viktig at Norge vedtar en uttalelse. En annen ting er om en norsk resolusjon skal følge sporet med å «anerkjenne folkemordet» og oppfordre Tyrkia til dette.
En god del grunner taler for å gjøre som Tyskland i 2005: peke på den enorme armenske dødeligheten, myndighetenes ansvar for deportasjonene, utilstrekkelige reaksjoner mot de som begikk massakre, samt at Tyrkia politisk og forskningsmessig ikke har gått ordentlig inn i disse svarte sidene ved landets historie. Men altså uten å flagge med begrepet «folkemord».
Bård Larsen feilinformerer
Et nærliggende spørsmål er: Hva sier historikerne? Historikeren Bård Larsen sier i VG «at det var et folkemord er ikke kontroversielt i forskningsmiljøene».
Dette er overraskende, og kan tyde på at Larsen ikke er informert. Det har hele tiden vært uenighet om hvorvidt deportasjonene og massakrene kan klassifiseres som folkemord eller ikke. I en bok jeg er i ferd med å publisere regner jeg opp 39 universitetsansatte historikere med relevant kompetanse som avviser folkemordstesen eller regner dokumentasjonen for utilstrekkelig. Blant de som ikke støtter folkemordstesen finner vi flere av de største spesialistene på Midt-Østens historie.
At dokumentasjon på folkemord er utilstrekkelig mener jeg er det mest edruelige standpunktet.
Larsen hevder også at Tyskland har «anerkjent folkemordet», men dette er feil. Spørsmålet ble behandlet i 2005 og pånytt i januar 2015.Tyskland bruker ikke ordet «folkemord», men påpeker Tyrkias ansvar for å svare bedre på anklagene og uttrykker videre ønske om tyrkisk-armensk forsoning. Jeg støtter denne tilnærmingen.
FØLG DEBATTEN: NRK Debatt på Facebook
Forbrytelser mot menneskeheten
Blant de juristene som har ytret skepsis mot å bruke folkemordbegrepet i samband med deportasjonene og massakrene på armenerne er William Schabas, en sentral spesialist på internasjonal lov og tidligere leder for «International Association of Genocide Scholars». Han mener at de forbrytelsene som ble begått mot armenerne bør benevnes som «forbrytelser mot menneskeligheten» fordi termen «folkemord» er blitt politisert på en uheldig måte.
Jeg selv ville legge mer vekt på at sentrale fakta ikke er belyst godt nok.
Schabas minner også om at nazistene ble anklaget for «forbrytelser mot menneskeheten», ikke «folkemord». Denne termen bør være sterk nok moralsk sett, sier han. Det er også viktig at massemedias bruk av termen «folkemord» skaper assosiasjoner til Holocaust. Men massedrapene i 1915-16 var av et helt annet slag ut fra historisk kontekst og faktisk gjennomføring, og ungtyrkerne forfektet ingen biologistisk rasisme.
Holder tilbake dokumenter
Tyrkia har tatt til orde for en internasjonal historikerkommisjon («vi vil bøye oss for resultatet»), har ytret medfølelse med armenerne og sier at deportasjonene var «umenneskelige». Men mye gjenstår.
Dokumenter som kan vise dødeligheten under deportasjonene er ikke frigitt til tross for at forskere og journalister stadig ber om det. Og som det viktigste: det regjerende partiets rolle i 1915-16 er uavklart til tross for muligheter for avklaring.
Vitnemål fra 1915 forteller om soldater, navngitte offiserer i den ottomanske arme, offentlige tjenestemenn samt kurdere fra kjente klaner som massakrerte armenere. Det er ikke dokumentert om disse handlet i forståelse med Istanbul eller ikke. Men deres etterkommere i dag vet trolig sannheten. Eldre folk i Tyrkia står i dag frem og redegjør for hva foreldre- og besteforeldregenerasjonen har fortalt.
Hvis president Erdoğan ønsker å få frem sannheten bør han ta grep i form i form av anonymiserte undersøkelser, pengegaver og politisk press for å få sannheten frem.
Slik Norge selvfølgelig ville gjort, eller hva?
