«De har gitt opp boligdrømmen», sies det om oss. Men vi har ikke gitt den opp. Vi har gitt opp troen på en boligpolitikk drevet av markedsinteresser.
I dag fører boligpolitikken til klasseforskjeller i stedet for å sikre oss retten til et trygt hjem.
Med altfor mange studiepoeng og flere år i arbeidslivet står vi fremdeles overfor et boligmarked som er utilgjengelig for oss. Den månedlige inntekten vår går til utleierne i stedet for å investeres i en tryggere framtid.
Et boligmarked som ikke er for oss
Da koronakrisen brøt ut satt mange permitterte med husleier som gnagde inn i allerede tomme kontoer. Flere store utleieselskap og studentsamskipnader ville ikke redusere leia, og politikerne var musestille.
Reduser Husleia ble til et aktivistkollektiv som startet oppropet for en rettferdig boligpolitikk. Vi mistenkte at vi ikke var alene om våre opplevelser om et boligmarked som ikke var bygd for oss, og starta instagramkontoen @min_drittleilighet.
På kontoen avdekket vi det elendige boligmarkedet og urettferdige utleiere ved å samle inn historier. Og de er mange.
Boligmarerittet
Fortellingen om at alle kan realisere drømmen om egen bolig har gjort boliglandskapet til et sant mareritt.
Vi er de som nektet å kjøpe fortellinga. Vår boligdrøm er å endre den.
Prisen på blokkleiligheter har steget 83,1 prosent og prisen på enebolig har steget 57,9 prosent de siste ti årene, ifølge SSB.
Halvparten av folk i 20-årene får hjelp av foreldrene sine til å komme inn på boligmarkedet.
Å spare til bolig gjennom studietiden og ungdomsårene er umulig når nesten alle pengene forsvinner i leie. Du skal ha ganske god lønn for å få spart opp innen du er grå.
Fremtiden vår er overlatt til et fritt marked, som i virkeligheten er et Texas hvor eiendomsutviklere og bolighaier får styre showet. Så lenge det er slik, hjelper det ikke med en litt snillere BSU-ordning som til syvende og sist bare er snill mot dem som allerede har mest.
Premissene må endres
Vi trenger strukturelle endringer som tar tak i de økende forskjellene som gjenspeiler seg på boligmarkedet.
Når det står mellom å skulle betale skyhøye priser for et kott med mugg eller å være «heldig nok» til å ende opp med gjeld opp til nakken som huseier, betyr det at vi må endre premissene.
Politikken som banet vei for at bolighaier kunne bli søkkrike på folks behov for hjem gjorde boligdrømmen vår til et mareritt.
Hyblifisering som fjerner fellesarealer for å få plass til 14 rom på sju kvadratmeter til 6500 kroner, som går rett i lomma på store utleieselskaper, blir presentert som løsningen. Høyresiden sier alltid at mikroskopiske boliger er løsningen.
Det kan virke som at høyresiden ønsker oss til frihetens land, USA, hvor 20 millioner mennesker i mangel på bolig er henvist til å bo i vognparker.
Vi blir presset inn i dyre, knøttsmå hjem, med dårligere standarder. Det hele blir presentert som «moteriktige» og «fleksible» løsninger. Det er bra for utbyggere og utleiere – men åpenbart ikke for leietagere.
Vi må drømme bedre boligdrømmer
Unge i dag klager over dyr leie og boligpriser som man klager over været. Som om boligmarkedet er en slags naturkraft utenfor menneskelig kontroll.
Mange har en oppfatning om at får man tak i nok penger en dag, så løser problemene seg. Det er vanskelig å forestille seg et annet boligmarked, når fortellingen om «Lille Norge -selveierlandet» står så sterkt i vår fortelling om oss selv.
Stiller vi ikke spørsmål kan eiendomskapital styre showet der et hjem blir behandlet som en forbruksvare, mens vi henger opp H-O-M-E på veggen i en ny drittleilighet hvert tredje år.
Kampen må tas
Vi kan ikke fortsette å godta markedet som natur og premisset om at bolig er et investeringsobjekt. Vi må kreve retten til et hjem.
For å komme dit må vi må kreve at staten bruker store pengesummer på hjem. Vi må kreve en enorm satsing på en tredje boligsektor: ikke-kommersielle utleieboliger.
Større og større deler av boligmassen ligger i færre og færre hender. Vi blir priset ut. Derfor bør vi også introdusere forkjøpsrett for førstegangskjøpere. Innføre forbud mot å eie mer enn to boliger, innføre boplikt og holde tomteprisene nede ved å legge begrensninger på hvor mye profitt man kan ta ut på bolig.
Løsningene kan se ulike ut, men den må holde retten til et hjem over retten til å tjene penger på andres hjem.
Bak forventningene om en boligdrøm ligger håpet om et verdig liv og trygg fremtid. For å skape dette må vi kanalisere klagingen og sinnet vårt til handling.
Å kreve plass i debatten om hjemmene våre er et felles og folkelig prosjekt. Vi må være med på å dra boligpolitikken i rett retning.
Det er en tøff skute å snu, men det er avgjørende å ta kampen.
