Blond må kvinnen ennu være

For kvinnelige artister er hårfargen en viktig suksessfaktor.

Madonna

Madonna har lekt med kvinnelige stereotypier gjennom hele karrierer, som regel med blondt hår. «Uansett variant av blond har hun røsket opp i utgangspunktet og banet vei for en fri rolletolkning til fordel for alle blonde artister som har kommet etter henne,» skriver Ragna Nordenborg.

Foto: LUCY NICHOLSON / Reuters

Ragna Nordenborg er fast musikkspaltist i Ytring på radio og nett.

Denne uka kunne vi se en nyfrisert Madonna vise fram sin blonde manke på Instagram. Er det én som vet at blond er noe mer enn en hårfarge, så er det Madonna. Faktisk er hun et av få popikoner som snakker om håret sitt og hvor viktig det blonde er i underholdningsindustrien.

De fleste kjente artister og skuespillere synes det er flaut og useriøst å snakke om hår. Det til tross for at de fleste kvinner som lever i spenningsfeltet mellom kunst, kultur og kommers vet at blond er en viktig suksessfaktor, enten de liker det eller ei.

Madonna vet hvorfor. I snart et århundre har blond vært den foretrukne hårfarge på kvinner i underholdningsindustrien. En av verdens mest innflytelsesrike stylister, B. Åkerlund, har sagt at veien til suksess for en sulten artist, er å bli blond. Da stiller artisten seg i rekken av blonde superstjerner.

De fleste kvinner som lever i spenningsfeltet mellom kunst, kultur og kommers vet at blond er en viktig suksessfaktor.

B. Åkerlund hadde selv ansvaret for å skru til imaget til den lovende italienskættede Lady Gaga. Blondt hår var en særdeles viktig del av pakka for å få løftet henne opp som skikkelig superstjernemateriale.

Også hårfargen til et tredje ikon, Beyoncé, som får lysere og lysere afrolokker, blir heftig debattert i USA. Mange mener utseendeendringen er et forsøk på å bli hvit, andre mener hun leker seg med det blonde, som nettopp et symbol for at også hun tilhører klubben for blonde superstjerner.

Dyrkingen av blondiner har noen ugne undertoner, i alle fall historisk sett.
Sexsymbolet Gene Harlow og andre platinablonde skuespillere dominerte filmlerretet på 30-tallet. En ting er at blondt hår gjorde seg godt på filmlerretet. De kjørte hardt på med hydrogenperoksid i konkurransen om å bli den mest ettertraktede skuespilleren i Hollywood.

Men det blonde var også rasemessig i vinden da blondinen for alvor ble en del av superstjernetradisjonen. Det var ikke bare europeerne som dyrket lyshårede kvinner og menn i propaganda og film på den tiden. Disse rasistiske strømningene kom tydelig til uttrykk i populærkulturen i Amerika.

Madonnas utfordrende lek med blonde kvinnestereotypier har vært gøy å følge i flere tiår.

Neste generasjon blonde superstjerner, med Marilyn Monroe i front, skulle dessuten ikke være spesielt smarte. For filmprodusentene var seksuell makt langt å foretrekke framfor intellektuell makt.

Men hvordan velger Madonna å forholde seg til dette? Og hvorfor i all verden gidder hun? Denne ukas tur til frisøren er kanskje del av verdensikonets krampaktige drøm om evig ungdom.

Men Madonnas utfordrende lek med blonde kvinnestereotypier, satt i system av menn med stort inntjeningsbehov, har vært gøy å følge i flere tiår, enten det har vært en skittenblond Marilyn Monroe-variant i Material Girl, en maskulin platinablond guttesveis i True Blue, eller utfordrende Afrodite-skikkelser i Sex-perioden, har hun mestret balansekunsten det er å spille på stereotyper, uten å bli styrt av dem.

Uansett variant av blond har hun røsket opp i utgangspunktet og banet vei for en fri rolletolkning til fordel for alle blonde artister som har kommet etter henne. For blond bør man jo dessverre være. På tide å begynne og snakke om det?

Ragna Nordenborg er programleder i NRK P13 og fast musikkspaltist i Ytring. Hver uke kobler våre faste spaltister musikk med politikk og aktualiteter i Ytring på P2 søndag kl. 11. Nordenborg er også programleder for dokumentarserien Blond!