NRK Meny
Kronikk

Bloggmedisin

Jeg kastet opp maten og skar i min egen kropp. Så begynte jeg å blogge om det, heldigvis.

Badevekt

Som 17-åring stod jeg fram med navn og bilde og beskrev hvordan det var å være spiseforstyrret, skriver kronikkforfatteren.

Foto: Johannessen, Sara / SCANPIX

Året er 2006, jeg er femten år gammel og anonym. I hemmelighet sender jeg ut flaskepost med de mørke tankene som hjemsøker et spiseforstyrret tenåringssinn. Å blogge var et nytt fenomen de færreste visste hva var.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter

Først anonym

I begynnelsen var mye av delingen grenseløs. Jeg tenkte ikke over om det jeg skrev kunne være skadelig og triggende for andre. Etter hvert som blogging ble vanligere og det dukket opp flere som skrev om psykisk sykdom, etablerte det seg en slags konsensus om hva som var akseptabelt og hva man burde styre unna med tanke på ”smitteeffekt”.

Jeg var elleve år gammel da jeg utviklet en spiseforstyrrelse og tolv første gang jeg skadet meg selv. Da jeg var femten, kom sannheten fram i lyset, men jeg nektet å ta imot hjelp. Seksten år gammel måtte jeg likevel begynne å gå til psykolog en gang i uken. Samme år ble jeg innlagt for første gang.

Psykiske problemer kan ramme hvem som helst og plutselig er det du som skulle ønske at noen forsto.

Aria Olea Sandvik

Man skulle kanskje tro dette var et vendepunkt, men det kom ikke før jeg nitten år gammel ble veid og funnet for lett. I en sykehusseng, med sonde i nesa fordi jeg ikke greide å spise selv uten å kaste opp, lå jeg og kjente på dødsangsten og lurte på om jeg skulle dø uten engang å ha levd først.

LES OGSÅ: Sivert sliter med angst

Åpnet opp

Som syttenåring la jeg anonymiteten til side og sto fram med navn og bilde på bloggen. Bloggen hadde nå fått et ansikt, og jeg ønsket å formidle hverdagens sykdomstyranni: Hvor jævlig det var å være spiseforstyrret, hvor skamfullt og ensomt det er å være selvskader – og hvor viktig det er å snu og få hjelp før det går for langt. Jeg ville dele ord som skapte reaksjoner og gjorde inntrykk, som fikk lesere til å tenke seg om to ganger når de havnet på bloggen min etter å ha googlet «hvordan spy opp mat».

Jeg håpet at noen kunne ta lærdom av mine erfaringer uten å utsette seg selv for det samme. Jeg skrev også om mine strategier for å bli bedre: Skjemaer, ideer, utfordringer jeg fant på, belønningssystemer, motivasjonsfaktorer og positive tips. Jeg delte bilder av at jeg knuste badevekta og klippet bankkortene mine i stykker.

I dag er jeg 24 år og bloggingen har hatt mer å si for livet mitt og egen bedring enn jeg noensinne kunne ha forestilt meg.

Aria Olea Sandvik

Noen ganger fikk jeg tilbakemeldinger fra fremmede som sa jeg hadde reddet livene deres, truffet dem og fått dem til å ta tak – fordi jeg hadde valgt å dele den uglamorøse sannheten bak fasaden. Ord kan ikke beskrive hvor fantastisk det føles.

I kommentarfeltet mottok jeg gode ord og støtte. Ord som rørte meg til tårer og minnet meg på styrken jeg iblant glemte at jeg hadde.


FØLG DEBATTEN: NRK Debatt på Facebook

Bloggen tiltrakk seg også troll: Jeg var en oppmerksomhetssyk, stygg, feit, arrete "naver" som bare burde legge meg ned og dø istedenfor å være en byrde for samfunnet. I begynnelsen gjorde slike kommentarer vondt og fikk meg til å lure på om det var sant. ”Feit” var selvfølgelig verst. Å kalle en anorektiker feit er omtrent som å brøle ”Hopp!” til en som står på kanten av stupet. Hva ville de egentlig oppnå? Etter hvert ga jeg faen i dem.

Leger og legfolk

På mail mottok jeg kommentarer som bare var ment for mine øyne. Mailer fra leger, studenter, sykepleiere og psykiatere jeg aldri hadde møtt. De skrev at jeg var flink og ressurssterk, hvilket føltes surrealistisk. De takket for min åpenhet, og sa de fikk innsikt som de kunne ta med seg på jobb.

Ofte opplevde jeg at psykologen var godt forberedt da jeg dukket opp på kontoret de faste mandagene.

Aria Olea Sandvik

Jeg møtte også skeptikerne i behandlingssystemet som mente det var uklokt å dele det jeg gjorde for all verden. Jeg var ung og oppfattet min egen framtid som usikker. Fantes framtiden der ute et sted, for meg også? Det jeg visste var at bloggen var positiv både for meg og andre. Jeg opplevde at jeg kunne utgjøre en forskjell, og når sykdom konsumerer hverdagen ble det viktig å holde fast i det lille positive jeg hadde.

Imidlertid ser jeg faren ved at positiv respons fra leserne strømmer på etter en krise; det er lett å bli avhengig av den omsorgen og bekreftelsen man får, og den øker jo sykere man er. Mine egne behandlere leste også. Ofte opplevde jeg at psykologen var godt forberedt da jeg dukket opp på kontoret de faste mandagene. Likevel visste de at jeg ikke delte alt på bloggen.

LES: Hun blogger for livet

På godt og vondt

Ni år med selvskading har satt sine spor. Selv fra personer i hjelpeapparatet har jeg fått høre at jeg aldri kom til å få et vanlig liv og jobb, og at armene mine var stygge. Jeg valgte bort skammen over arrene mine. De er der, en del av kroppen min, minner fra en fortid som forteller om kamper jeg har kjempet, tapt og vunnet – men de definerer ikke hvem jeg er i dag.

Jeg delte bilder av at jeg knuste badevekta og klippet bankkortene mine i stykker.

Aria Olea Sandvik

I dag er jeg 24 år og bloggingen har hatt mer å si for livet mitt og egen bedring enn jeg noensinne kunne ha forestilt meg. I begynnelsen handlet bloggen mest om døden, nå handler den om livet jeg (nesten) har tatt tilbake. Jeg har lært meg selv å kjenne, og jeg har latt andre få innsyn i min situasjon som har hjulpet pårørende å forstå sine nære bedre.

Jeg står for ordene jeg har valgt å dele. Åpenhet rundt psykisk sykdom er viktig i kampen mot et fordomsfullt samfunn hvor forventningene til enkeltmennesket ofte er skyhøye. Noen faller utenfor og jeg synes ikke de skal behøve å skamme seg for det. Psykiske problemer kan ramme hvem som helst og plutselig er det du som skulle ønske at noen forsto.