Europa alene kaster nok mat til å fø 200 millioner mennesker. I Norge kaster vi mat for over 20 milliarder kroner i året. Det er mer enn halvparten av det totale bistandsbudsjettet. Vi forbrukere er faktisk de verste og kaster 60 prosent mer enn industrien og butikkene til sammen – omtrent hver åttende bærepose vi kjøper.
Anne Margrethe Horne, min mormor, opplevde annen verdenskrig som ung voksen, og visste hva det vil si å slite med få endene til å møtes. Hennes generasjon kastet aldri mat. Så hvorfor gjør vi det?
Råd til å kaste
Den mest åpenbare og underliggende årsaken er at vi kan, fordi vi har råd til det. Aldri har vi brukt en mindre andel av husholdningsbudsjettet vårt på mat. Vi tror det kanskje ikke, siden vi støtt og stadig klager på matprisene, men de siste årene har denne andelen ligget stabilt på bare 11–12 prosent. Da mormor var ung, brukte nordmenn 40 prosent, som er nærmere dagens situasjon for folk flest i for eksempel Kenya (45 prosent).
I tillegg har vi blitt kresne, antakeligvis uten historisk sidestykke. Tomatene skal være knallrøde, sprø i skallet og uten en rynke. Bananene er ekle om de er brune og litt myke inni. Når aspargesen så vidt skrumper inn, går den i søpla. Brødet skal være dagsferskt, og hvis restene i kjøleskapet ser triste ut, vil vi ikke ha dem.
I butikken styrer vi unna brokkoli med antydning til en brun flekk, salat med slappe blader ytterst eller melk som går ut på dato om tre dager, selv om vi helt sikkert kommer til å drikke den opp i løpet av morgendagen.
Datomerkingens skyggeside
Bøndene skylder på grossistene når de må kaste en tredel eller mer av grønnsakene og frukten fordi de ikke tilfredsstiller kvalitetskravene. Da snakker vi som regel om skjønnhetsfeil eller størrelse.
Grossistene skylder på butikkene, som igjen forklarer seg med at kundene deres ikke vil kjøpe små løk eller for store epler. Vi forbrukere, når vi en gang imellom blir grepet av idealisme, beklager oss over at butikkene ikke lar oss få sjansen til å velge.
Den viktigste utløsende årsaken til at vi kaster mat, er imidlertid datomerkingen. Vi mangler kompetanse til å ta vare på maten, både å oppbevare den riktig og vurdere med våre egne sanser om den er spiselig eller ikke.
I stedet for å lukte, smake og se på maten, slik mormor visste hvordan hun skulle gjøre, følger vi datostempelet slavisk. Mange kaster til og med mat før datoen, for å være på den sikre siden.
Spiselig og ufarlig
Det er stor forskjell på de to datomerkingene. «Siste forbruksdag» skal man ta på alvor. Den skal kun brukes på lettbedervelig mat som kylling, oppskåret kjøttpålegg, kjøttdeig, pølser, fisk og skalldyr. Datoen angir hvor lenge produsenten kan garantere at produktet ikke er skadelig, dersom det er lagret på riktig temperatur og pakningen er uåpnet.
Gravide, små barn, eldre og personer med nedsatt immunforsvar kan få matforgiftninger med alvorlige følger og skal være forsiktige. For voksne, friske mennesker går selv ikke kjøttdeig fra å være garantert trygg den ene dagen til å bli garantert farlig den neste, og kan med stor sikkerhet spises noen dager etter datoen.
Merkingen med «best før» er langt mer problematisk. Den brukes på en mengde ulike produkter med svært ulik holdbarhet, alt fra melk og ost til posesupper og hermetikk. Produsenter kan merke hele kjøttstykker med «best før», men det er det dessverre svært få som gjør.
Datoen indikerer hvor lenge produsenten kan garantere for kvaliteten på produktet. Den sier ingenting om hvor lenge maten er holdbar, eller når den blir uspiselig eller farlig, kun om den kulinariske opplevelsen.
Skandaløs kasting
I de fleste tilfeller er «best før» direkte misvisende. For eksempel er ordningen med nedprising av matvarer en gavepakke for oss som er glad i ost, som stort sett er «best etter», ikke «best før». Jo lenger den modnes, jo mer spennende blir smaken.
Det samme gjelder faktisk hele kjøttstykker av storfe og lam. Melk holder lenge over datoen, og syrnede meieriprodukter som yoghurt og rømme enda lenger. Posesupper og hermetikk holder i årevis etter datoen de er stemplet med.
Mattilsynet tillater butikkene å selge (eller gi bort) alle matvarer som er merket med «best før» og som har gått ut på dato. Dette er det så godt som ingen som gjør. Her må bransjen finne en løsning. Det er en skandale at denne maten kastes.
Kanskje virker matsvinn trivielt og ubetydelig, særlig fordi det ikke svir i lommeboka, men det er det ikke. Maten vår er et produkt av at vi tvinger jord og dyr under oss for å produsere det vi trenger.
Fullstendig meningsløse klimautslipp
I våre moderne liv er det nærmeste vi kommer matauke å stikke innom nærmeste kjedebutikk og plukke med oss en plastinnpakket kjøttbit og noen grønnsaker, eller en frossenpizza for enkelhets skyld. De færreste av oss har den minste anelse om hvor mye arbeid og energi det koster å produsere mat.
30 prosent av verdens menneskeskapte klimagassutslipp skyldes matproduksjon. Siden vi kaster en tredel av maten, er altså 10 prosent av klimagassene fullstendig meningsløse. Det er også en rekke miljøproblemer som skyldes landbruk, fiske og ikke minst transport av mat. Reduserer vi matsvinnet, beskytter vi kloden vår.
Det beste er at vi kan løse dette problemet. I motsetning til andre mer smertefulle klima- og miljøtiltak, som å slutte å fly og kjøre mindre bil, er det både enkelt og bra for lommeboka å kaste mindre mat. Med bedre kunnskap om maten kan vi gjøre som mormor – bruke sunn fornuft og sansene våre til å vurdere om maten er spiselig eller ikke og gi blaffen i datomerkingen (i hvert fall «best før»).
Vi må å bli mindre kresne og kose oss med maten.
Følg Ytring på og
Forbrukerinspektørene på NRK1 onsdag kl. 19.45 viser deg hvordan du kan spare lommeboken for mange kroner og miljøet for tonnevis med avfall.
