Kultur-Norge snakker med hundre forskjellige stemmer. Det er ikke så rart i et så mangslungent og sammensatt kulturliv som vi har her i landet. Det skal vi i normale tider være glad for, men i dag kan kulturen tape på at de mangler den ene stemmen som snakker på vegne av alle.
Idretten er i en annen posisjon. De har en felles stemme. Idrettspresident Berit Kjøll ble avbildet med kulturminister Abid Raja nokså raskt etter at korona-tiltakene ble innført i Norge. I Idrettsforbundet jobbes det nå på spreng for å synliggjøre hva dette betyr for hele bredden av norsk idrett.
Fra idrettslagene i Fræna og i Porsgrunn, via sportsarrangementer, til de store idrettsorganisasjonene som ski, fotball og ishockey. Tallene er på bordet, og formidles til politikere og til medier.
11.000 idrettslag, sier idrettspresidenten. Estimert tap nå i første omgang er minst 500 millioner kroner. Hun forteller hva idretten samlet betyr for norsk økonomi, og tallet hun nevner er over 15 milliarder kroner.
Norsk kulturliv har ingen slik samlet stemme.
De siste dagene har jeg sittet i karantene. Med ro til å ringe. Jeg har ringt Den Kulturelle Skolesekken (DKS), Norske konsertarrangører, Norsk Teater- og orkesterforening (NTO).
Jeg har snakket med norske billedkunstnere (NBK), med Kulturrådet, med KODE i Bergen og med Norsk Musikkråd. Det er mengder av organisasjoner jeg ikke har rukket over. Museumsforbundet, for eksempel.
Tallene og informasjonen jeg smått om senn har samlet, sier sitt om måten norsk kulturliv er organisert på. Frilansere og fast ansatte. Arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner. Store og små teater og konserthus. Private arrangører og offentlige. Kulturhus og private scener. Amatører og profesjonelle. Spel og festivaler.
Norge har nesten 25 000 kunstnere. Omtrent 18 000 av dem er frilansere og selvstendig næringsdrivende. Norsk Teater- og Orkesterforening, som representerer de profesjonelle kunstscenene i Norge, består av 50 ulike orkestre og teatre. 1900 personer jobber der. Halvparten av dem er frilansere, resten fast ansatte.
Her finnes ingen totaloversikt. Ikke ett tall som synliggjør hva det betyr at samtlige scener og saler i hele Norge nå står tomme. Ingen vet hvor mange publikummere som nå mister musikk, dans, teater og billedkunst. Ingen har tall på hvor mange som står uten arbeid.
Ingen vet hva dette betyr i kroner og øre.
Men her iallfall noen tall – som sier sitt om alvoret.
Den Kulturelle Skolesekken har i løpet av fjorten dager avlyst 4000 forestillinger og besøk. Norske Konsertarrangører melder om 2000 avlyste rock/pop/country/rap/metall-konserter. Teatrene og konserthusene avlyser 500 små og store arrangementer i uka.
Museene stenger. Ett av dem, KODE i Bergen, melder om en manko på 17 millioner kroner i det dørene stenger og turistene uteblir. Ingen lever av offentlig støtte alene.
Det finnes ingen oversikt i bransjen, og heller ingen president som tropper opp på statsrådens kontor og slår alvoret i skrivebordet hans.
Korona-krisen synliggjør for fullt hva det betyr at Kultur-Norge er et konglomerat.
I krisepakken fra regjeringen var det idretten, med sitt store og engasjerte apparat av frivillige, som trakk det lengste strået. Denne gangen. 300 millioner til kulturlivet. 600 til idretten.
Det er selvsagt ingen konkurranse, men disse beløpene gjør det enda tydeligere at også kulturlivet har mye å tjene på å snakke med den ene stemmen.
