NRK Meny
Kronikk

Bistand med baktanker

Tidligere ga vi bistand uten andre krav enn utvikling i landet som fikk hjelp. Nå kan det virke som om Børge Brende gir bistandsmillioner for å få treffe Hillary Clinton.

Børge Brende og Hillary Clinton

Norge gir store summer til Clinton Foundation. Er støtten en inngangsbillett til et møte med USAs neste president? spør Sigbjørn Kiserud i Digni.

Foto: Bebeto Matthews / Ap

Børge Brende punget i forrige måned ut 268 millioner til renere kokeovner. Det er mer enn Redd Barna, altså Norges femte største bistandsorganisasjon, fikk i statsstøtte til bistandsarbeid i hele fjor. Pengene går til en stor internasjonal stiftelse: Clinton Foundation, med ingen ringere enn USAs tidligere utenriksminister Hillary Clinton i ledelsen.

NRK stiller et betimelig spørsmål i sin reportasje om saken: Er dette en inngangsbillett for å møte henne som kan bli USAs neste president?

Inngangsport til nye markeder

Spørsmålet avvises av Børge Brende, men er helt på sin plass. For Norge har lenge hatt en idé om at utviklingshjelp er hjelp som ikke krever avkastning tilbake for Norge. Det er ikke som Marshall-hjelpen Norge mottok etter krigen, som krevde at vi åpnet opp for frihandel med USA. Hjelpen Norge har gitt i nyere tid, har vært preget av at vi ikke krever annet enn utvikling. Gode relasjoner har kommet som en heldig bieffekt, men ikke som noe krav.

Men nå går vi altså gjennom et taktskifte i norsk bistand. Vi så det spesielt tydelig under statsbesøket i Myanmar i forrige uke: I den ene hånden bar Brende bud om at Norge ønsker å bidra til fredsskapende arbeid og utvikling i landet. I den andre hånden holder han frem Telenor-toppene, som jobber for å få fotfeste i et nytt og tidligere lukket marked. Varselbjellene bør ringe hvis Norges utviklingsinnsats brukes som inngangsport til nye finansielle markeder.

LES OGSÅ: Norges balansekunst i Myanmar.

LES OGSÅ: Still krav i Myanmar.

Land på «Brende-lista»

Og samtidig som vi bygger gode relasjoner, kutter vi relasjoner som ikke nødvendigvis gir så god avkastning. For oss. I høst ble det klart at Norge skal kutte støtten til 32 land. Det er slutt på å «smøre tynt utover», som vi på mange måter gjør i dag. Nå skal vi velge noen land å satse på og bygge opp sterkere kompetanse til disse landene. Etter forhandlinger med KrF og Venstre er humanitær innsats og bistand gjennom ideelle organisasjoner unntatt fra kutt, noe som er en klok løsning.

Samtidig som vi bygger gode relasjoner, kutter vi relasjoner som ikke nødvendigvis gir så god avkastning. For oss.

Sigbjørn Kiserud, kommunikasjonsrådgiver, Digni

Bistanden til internasjonale organisasjoner og overføringer direkte til stater i sør, skal imidlertid fortsatt konsentreres. Disse formene for bistand skal nå kun komme de 84 landene på «Brende-lista» til gode. Mange «billige» land er kuttet, og mange store land er med videre.

Støtte til Kina, men ikke Mongolia

Det er imidlertid vanskelig å se logikken: Ebola-rammede Sierra Leone, som også er et av verdens fattigeste land, er kuttet.

De to nabolandene Mongolia og Kina er også nyttige eksempler: I Mongolia bor 35 prosent av befolkningen under den nasjonale fattigdomsgrensa, i Kina er tallet 2,8 prosent. I Mongolia bor 58 prosent av bybefolkningen i slummen, i Kina er tallet 29,1 prosent. Hvem bør få norsk utviklingshjelp?

Mange ville nok sagt Mongolia, men Brende har valgt å kutte Mongolia, mens Kina fortsatt skal få støtte. Grunnen? Det er nærliggende å tro at å kutte Kina ville forverre et allerede kjølig forhold.

Det er dårlig utviklingspolitikk å skyve fattige foran seg i håp om å få et godt forhold til verdens stormakter.

Sigbjørn Kiserud, kommunikasjonsrådgiver, Digni

Møte med USAs neste president

Det er gode, objektive grunner for å gi bistand til Kina: Forskjellene i landet er enorme. Derfor er det bra at de ideelle organisasjonene vil ha en sterk tilstedeværelse i landet også i fremtiden. Men hvorfor skal Brende gi penger rett inn i statskassa til verdens største økonomi?

I fjor overførte norske myndigheter 37 millioner kroner direkte inn i den kinesiske statskassa med merkelappen «utviklingshjelp». Det samme spørsmålet kan man stille om kokeovnene: Hvorfor kanaliseres midlene til Clintons stiftelse? Det finnes mange norske organisasjoner som jobber utrolig godt med ovner av lignende typer som de Hillary Clinton viser frem. Men de norske organisasjonene kan ikke tilby møter med kvinnen som kan bli USAs neste president.

Det er dårlig utviklingspolitikk å skyve fattige foran seg i håp om å få et godt forhold til verdens stormakter.