I vårt arbeid i Rådet for dyreetikk har vi blitt oppmerksomme på hvor lite den norske forbrukeren vet om dagens produksjon av kjøtt, egg, melk og annen mat.
Et eksempel: En kollega valgte alltid egg fra frittgående høner, fordi hele «hønsefamilier» da fikk være sammen. Hun måtte opplyses om at hanekyllinger etter fødsel møter døden i en kvern, og at høns uansett ikke lever i kjernefamilier.
Dette er bare et løsrevet eksempel, men tegnene på at den norske forbrukeren er dårlig informert om dyrenes kår er mange og varierte. Leseren er kanskje villig til å utsette seg selv for en liten quiz? Hvor mange forskjellige hønseraser brukes i norsk eggproduksjon i dag? Hva er forskjellen på dyrene som brukes i eggproduksjon og de som brukes i kyllingproduksjon – om noen? Spiser vi mer eller mindre kjøtt i dag enn vi gjorde i 1950 – i så fall, hvor stor er forskjellen? Hvor gammel er ei melkeku når den slaktes? Finnes det husdyr som aldri går utendørs – i så fall hvilke? Hva er Ross 308? Hva er Noroc? Hva er Aviagen?
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Liten daglig kontakt
Svært få nordmenn kan svare på alle disse spørsmålene. Det er kanskje ikke så rart. I dag har de færreste daglig kontakt med matproduserende dyr, og inngående kjennskap til dyrenes liv er forbeholdt et mindretall. De som ikke jobber med landbruk er prisgitt informasjon fra andre kanaler. Problemet er bare at god informasjon om dyrene og deres liv er mangelvare. I en forstand kunne man si at selve dyret i ferd med å forsvinne – fra kokebøkene, fra butikkene og fra reklamen.
Kokebøkene tar nå ofte utgangspunkt i kjøtt kun som en ingrediens, og understreker ikke lenger viktigheten av å vite hvor kjøttet kommer fra. Dagligvarebutikkene tilbyr i stadig større grad fileter og annen ferdig tilberedt mat som bare i liten grad minner forbrukeren på at det er et dyr man spiser.
LES OGSÅ: Kyllingpropaganda i norsk skole
Skjønnmaler situasjonen
Reklamen gjør det reklamen gjør best, nemlig å skjønnmale situasjonen. Når så man sist en melkereklame med bilder av kuer på bås? Når reklamerte man sist for egg med bilder av høner i bur? Og det «magre, enkle svinekjøttet» – hvorfor akkompagneres det ikke av bilder av hvordan grisene har det? Denne kommunikasjonen spiller åpenbart på forbrukerens uvitenhet. Spørsmålet er om den ikke også aktivt skaper vrangforestillinger?
Virkeligheten er ikke så rosenrød som vi kanskje tror. For eksempel er det avlet frem slaktekyllinger som vokser så raskt at bena knapt bærer kyllingens vekt de siste levedagene. Verpehøner i bur holdes så trangt at de ikke får tilfredsstilt sine naturlige behov. Kuer melker opp mot 70 liter i døgnet. Griser oppstalles slik at deres basale behov knapt kan sies å være oppfylt.
Mer generelt kan man si at mange av dagens intensive driftsformer bryter med Dyrevelferdsloven, hvor det heter at dyrs velferd skal vurderes ut fra «artstypiske og individuelle behov», og at de dyrene skal gis muligheten til å utøve «naturlig atferd». Kyllingen som ender opp til 29,90 på super’n har ikke i vesentlig grad fått leve ut naturlig atferd. Grisen som blir til bacon og koteletter, har ikke fått tilfredsstilt sine artstypiske og individuelle behov.
Bunner i krav fra forbrukeren
Man kommer ikke utenom at svært mange av problemene med dyrevelferd bunner i den norske forbrukerens krav om stadig billigere mat. De som innvender at maten i Norge er dyr, inntar en ganske historieløs holdning: Mens en gjennomsnittlig husholdning i 1950 brukte ca. 50 prosent av lønnsinntekten på mat, bruker en tilsvarende i dag bare 11 prosent på det samme. Dyr mat? Nei, faktisk ikke. For eksempel er prisen på kylling nesten halvert siden tidlig på 1990-tallet.
Problemet er altså ikke at norske forbrukere ikke føler med dyra. Undersøkelser har vist at hele 84 prosent av oss synes dyrevelferd er viktig. Omtrent like mange sier at dyrevelferd er viktigere enn billig mat. Men her lurer vi oss selv. Nordmenn overvurderer nemlig sin egen evne til å ta bevisste valg i butikken. Ifølge forskere ved SIFO svarer «41 prosent av nordmenn … at de gjerne kjøper egg fra frittgående høns, mens markedsandelen er 5 prosent». Ingen andre europeiske land har et tilsvarende misforhold mellom hvor gode vi tror vi er og hvor (lite) gode vi faktisk er.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter
Må bidra selv
Norske forbrukere henter altså frem sine edleste holdninger når forskerne ringer, men blir deretter bevisstløse i selve handlingsøyeblikket. Når den norske forbrukeren entrer supermarkedet, er vedkommende åpenbart ikke lenger i en politisk – enn si en moralsk – sone. Nordmenn anser ikke matbutikken som et sted å utøve makt; isteden stoler vi blindt på at myndighetene ordner opp.
Norske myndigheter ordner ofte opp. Imidlertid har de ikke klart å forklare for norske forbrukere hvordan bedre dyrevelferd og dyrere mat henger sammen. Vårt poeng er at dette heller ikke er myndighetenes oppgave, ene og alene.
Myndighetene kan ikke diktere forbrukerens husholdningsinnkjøp. Forbrukeren må selv bidra, ved å bruke sin makt og ved ta sitt ansvar.
Ansvaret går her ut på å sette seg inn i hvordan landbruksproduksjon foregår, og hvilke alternativer dette gir i butikken. Makten går ut på å velge produsenter som prioriterer god dyrevelferd. For forbrukere som ikke har så mange reelle alternativer i sin butikk, kan forbrukermakt også bety å legge press på myndigheter og produsenter, leverandører og detaljister.
Viktigst er det dog at forbrukeren forstår at det koster å produsere kjøtt, egg og melk der dyra har hatt det bra. En ansvarlig forbruker er villig til å betale den prisen.
