Hopp til innhold
Kronikk

Bestefars 17. mai

De norske ordene ligger ikke så godt på tunga for bestefar. Men Norge er som støpt i hjertet.

Lareib Zaman

Bestefaren min kom til Norge i 1971. 17. mai er en av hans favorittdager, skriver kronikkforfatteren.

Foto: privat

I dag er det travelt i mange norske hjem. Bunader, festdrakter, kjoler, dress og slips ligger klar. Mor stresser med bordpynten. Far må få kakeglasuren jevn. Bror lakkerer skoene, mens søster tar det rolig i år. Ingen feirer nasjonaldagen som oss nordmenn.

Barneskoler blir til selskapslokaler, der foreldre fungerer som kakebakere og pølseselgere. Is, lodd og sekkeløp. Russen paraderer for tilskuerne. Gatene fylles opp. Det er et mangfold av mennesker å se. Av språk, dialekter, hudfarger, religioner og livssyn. Mennesker i alle aldre. Alle feirer denne dagen.

På dagen der vi alle feirer oss, klarer jeg ikke å la være å tenke på bestefaren min. I huset vårt på Jessheim hender det at vi barnebarna sitter rundt stuebordet og lytter til bestefar fortelle historier fra gamle dager, som besteforeldre flest. Men vi hører ikke noe om andre verdenskrig. Vi hører om reisen fra øst til vest. Bestefars reise fra Pakistan til Norge. En reise som tok 16-17 dager, fordi den gikk langs landeveien. I 1971 satte han for første gang foten på norsk jord.

Så snart slottsbalkongen dukker opp på skjermen, roper bestefar: «Kom og se på kongen!».

Vi hører om bestefars jobb på Plantasjen. På soppfabrikken. Om arbeidet som vaskehjelp på en norsk restaurant. På 1970-tallet var det mange pakistanske, tyrkiske, indiske og nordafrikanske innvandrere som kom til Norge for arbeid. Bestefar var en av dem.

48 år senere gjenopplever jeg vår faste 17. mai-tradisjon. Alle er tidlig ute av sengene. Vi ser de yngste skyndte seg til bilen, ikledd finstasen. Bak rattet har mamma på seg duserosa, tradisjonelle pakistanske klær. Hun kjører til oppmøtepunktet for barnetoget. Pappa er klar for matbodene på barneskolen.

Resten av familien spiller fortsatt med, for bestefars skyld.

Bestefar er minst like entusiastisk. Han snakker kanskje ikke perfekt norsk. Men han elsker 17. mai. Bestefar gir meg beskjed om å sette på NRK. Beskjeden følges opp. Etterpå lister jeg meg inn på kjøkkenet for frokost, for å få et øyeblikk i ro og fred for meg selv.

Zaman

I huset vårt på Jessheim hender det at vi barnebarna sitter rundt stuebordet og lytter til bestefar fortelle historier fra gamle dager, skriver kronikkforfatteren.

Foto: privat

Jeg hører stemmene fra TV-en mens jeg står over brødristeren. Kameraene har ikke begynt å filme fra Slottsplassen ennå. Det er små reportasjer fra byer rundt om i Norge. Stavanger og Kristiansand. Tromsø og Bodø. Men så snart slottsbalkongen dukker opp på skjermen, roper bestefar: «Kom og se på kongen!». Før han roper: «Dronninga vinker nå! Løp til stua!».

Andre ganger blir vi sittende og synge med koret på TV-en. Brått er de yngste søsknene mine tilbake fra barnetoget. Jeg skal ut med venner. Det er ikke lenger like spennende å se på TV. Men resten av familien spiller fortsatt med, for bestefars skyld.

For bestefar er det ekte kjærlighet. Kjærlighet som ikke kan måles. Kjærlighet som har spiret og grodd med årene. De norske ordene ligger kanskje ikke så godt på tunga for bestefar. Men Norge er som støpt i hjertet.

Det må være mange flere som tenker hat enn de som tar seg tid til å taste hat.

Dette er bare én historie fra 17. mai, og det er heller ikke hele historien. Det finnes mange mennesker der ute med sine historier og kjærlighetserklæringer til dette fantastiske landet.

Selv leser jeg kommentarfeltene under nyhetssidene jeg følger på Facebook. Kommentarfeltene er polariserte, unyanserte og hatefulle. Mye er rent hat mot medborgere. Det er vanskelig å ikke tenke at det må være mange flere som tenker hat enn de som tar seg tid til å taste hat.

Det er mange misforståelser som blir skapt rundt oss. Feilantakelser i nyheter, TV-underholdning. Mangel på kommunikasjon. Behovet for å fortelle og snakke og rette opp har aldri vært større enn før. Det må jo være det moderne samfunnets ironi at informasjon om alt kun er noen tastetrykk unna. Men likevel er folk som lever i samme land så uopplyste om hverandre. Vi må begynne et sted. Vi er ett, selv om det noen ganger kan være vanskelig å forstå hverandre.

La oss snakke med hverandre. La oss gi hverandre en sjanse. La oss gi hverandre rom. La oss gi hverandre kjærlighet.

Norge er vårt alles, la oss dele det raust med hverandre.

Gratulerer med dagen!