Hopp til innhold
Kronikk

Byråkratisk beslutningsvegring

Alle er enige om at skoleveien er for dårlig, derfor har man utredet spørsmålet i 50 år. Velkommen til beslutningsvegringens tidsalder

Barn farlig skolevei

Nygårdslien skole i Bergen har en helt håpløs skolevei. La det være helt klart. Tett trafikk, smalt, uoversiktlig, busser som må rygge, skolebarn som må balansere ytterst på veikanten – farlig og utrivelig er det.

«Alle» er enige om at noe må gjøres. Derfor har byråkratiets papirmølle jobbet iherdig med saken de siste 50 årene. Det har etter hvert blitt produsert så mange brev, utredninger, og dokumenter om saken at man, på en vindstille dag, kunne stablet en haug med papirer som sikkert ville blitt høyere enn Rådhuset. Det fortvilende er at papirarbeidet dessverre ikke gir en meter med fortau. I mellomtiden har trafikken økt, bussene blitt større og antall skolebarn blitt flere. Bystyret bestemte i forrige uke at det skal bygges tre nye boligblokker like ved skolen. Det innebærer flere barn og mer trafikk.

SE OGSÅ: Hvorfor tar det så lang tid å bygge veier i Norge? Se «Status Norge: veivalg».

En negativ spiral

Foreløpig er det ikke bevilget fem flate øre til sikring av skoleveien, men bystyret har bestemt at det skal lages en mulighetsstudie om veien. Det er vi foreldre glade for, men vi ser at det er mange sterke krefter som slåss om den samme slunkne pengepungen. Nygårdslien skole tilhører dessverre den bydelen i Bergen som vanligvis taper pengekampene. Laksevåg ligger nederst på levekårsundersøkelsene, men høyest på oversikten over antall bilvrak per bydel.

Det har blitt produsert så mange dokumenter om saken at man, på en vindstille dag, kunne stablet en haug med papirer høyere enn Rådhuset.

Karl Morten Bårdsen, leder av trafikkgruppen FAU Nygårdslien

I juni skal bystyret endelig avgjøre om det skal settes av penger til skoleveien til barna på Nygårdslien. Så da koker alt sammen ned til dette enkle spørsmålet: Hvor viktig er egentlig en trygg skolevei?

I en tid der spill- og underholdningsbransjen for lengst har festet grepet om de små kroppene er det klart at helsegevinsten ved å til skolen er betydelig. Miljøaspektet er også tydelig. Vi er havnet i en negativ spiral der flere foreldre velger å kjøre barna til skoleporten på grunn av den økende trafikken. Nærmiljøet drukner i biltrafikk og verre skal det altså bli når de nye boligblokkene står ferdig.

FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.

Alvorlig ulykke

Når alt kommer til alt er det likevel tryggheten som er det aller viktigste for oss. Foreldrene er selvsagt bekymret når de sender barna avgårde til skolen. Men en undersøkelse på skolen avdekket at også barna selv føler seg utrygge. Denne bekymringen er ikke ubegrunnet. For et par uker siden hadde vi en alvorlig ulykke der en 17 år gammel gutt havnet på sykehus etter å ha blitt påkjørt i Lyngbøveien.

Den utrygge skoleveien har vært et tema i minst 50 år uten at man har klart å gjøre noe.

Karl Morten Bårdsen, leder av trafikkgruppen FAU Nygårdslien

Nettopp utryggheten er også drivkraften for det engasjementet som foreldrene på Lyngbø har vist de siste årene. Det blir derfor spennende å se om mulighetsstudien som nå utarbeides blir et nytt tilskudd til papirhaugen, eller om det også bevilges penger til fortau.

LES OGSÅ: Veien som aldri blir bygget.

Buss rygger barn skolevei

En «håpløs» skolevei: smalt, tett, uoversiktlig, fullt av små skolebarn og store, ryggende busser.

Man kan alltid utrede litt mer

Vi foreldrene på Nygårdslien kastet oss på papirmøllen for noen år siden, men satt igjen med ingenting. Den utrygge skoleveien har jo vært et tema i minst 50 år uten at man har klart å gjøre noe. Har det blitt sånn i Norge at beslutningsvegring er blitt den røde tråden som går gjennom hele det norske skjemaveldet? Holder vi på å utvikle beslutningsvegring som en egen byråkratisk kunstform?

Holder vi på å utvikle beslutningsvegring som en egen byråkratisk kunstform?

Karl Morten Bårdsen, leder av trafikkgruppen FAU Nygårdslien

NRK Brennpunkt viste nylig dokumentaren om de såkalte utredningshelikoptrene som man har planlagt i 25 år. Fra før kjente vi til de seks årene med saksbehandling om hvorvidt man burde stenge Grubbegaten. Fellesnevneren i alle disse sakene er at prinsippet om at man alltids kan utrede litt mer blir styrende.

Det har nemlig ikke manglet på forståelsen, godordene og klapp på skulderen. Vi foreldre har til gode å møte noen som ikke mener at skoleveien er farlig. Det gjelder både blant politikere og i fagetaten. Så da blir man litt matt når man kan se tilbake på 50 år med saksbehandling uten at man har fått på plass en trygg skolevei.

Dyr papirmølle

Og all denne saksbehandlingen koster penger i seg selv. Det er langt fra gratis å flytte papirer rundt på denne måten. Dessuten er det et problem at man aldri kommer helt til poenget. Det må jo være mange foreldreutvalg i dette landet som blir møtt med saksutredninger i stedet for et ærlig ja eller nei.

Godt at pyramidene ble bygget FØR man oppfant skjemaveldet og beslutningsvegringen. Ellers hadde nok disse byggverkene kun vært synlige i form av hieroglyfer.

Ansvarspulverisering

For å oppsummere status på dagens skolevei-Norge så er ordningen med statlige øremerkede midler til skoleveier avskaffet. Ansvaret er pulverisert. Tryggheten til skolebarna er dermed i kommunenes hender, og kommunene må foreta vanskelige prioriteringer hver dag.

Man kan alltid utrede litt mer.

Karl Morten Bårdsen, leder av trafikkgruppen FAU Nygårdslien

Farlige skoleveier utløser krav på gratis skoleskyss, men det fins i dag ingen oversikt over hvor mye penger som brukes til dette. Det fins heller ingen nasjonale oversikter over farlige skoleveier og ingen statistikk over ulykker på skoleveiene. Videre fins det ingen oversikt over hvor mange skolebarn som føler seg utrygge når de går til skolen.

I det hele tatt er det veldig rart at vi vet så lite om et tema som opptar så mange. Årsaken er vel en kombinasjon av at barn ikke har så mange lobbyister, at ansvaret er pulverisert, samt at man må stole på godt norsk skjemavelde og beslutningsvegring.