Kunsthøgskolen i Oslo er den neste store institusjonen som er kommet i fokus i kjølvannet av #metoo-kampanjen. Flere medier har allerede skrevet om en pedagog ved institusjonen som elever og studenter i en årrekke har opplevd som seksuelt grenseløs og trakasserende.
Les også «Jeg har tydeligvis gjort mye dumt»
Motstand mot varslere
Varslingen jeg gjorde skjedde for omtrent ti år siden. I samtaler med en tidligere elev kom det fram at en pedagog skulle ha misbrukt sin posisjon til å få sex med henne. Dermed gikk den tidligere eleven og jeg til skoleledelsen.
Vi opplevde oss ikke spesielt velkomne; varselet ble så å si avvist på stedet. Uten at noen av dagens studenter står fram, er det lite vi kan gjøre, ble det sagt. Rektor understreket også at pedagogen var en sjarmerende mann, og at det ikke er ulovlig for studenter å bli tiltrukket av læreren sin. Rektor hadde knapt nok øyekontakt med meg under samtalen, og jeg fikk en sterk følelse av at hun var ukomfortabel med det hele.
Den tidligere eleven opplevde selvsagt at hennes vonde erfaring ikke ble tatt alvorlig. Jeg for min del mistet tillit til mine øverste ledere. Og jeg tror de mistet tillit til meg. Alt tydet på at jeg etter varslingen ble oppfattet som et brysomt element ved institusjonen.
Å ikke våge å stå fram
Vårt neste trekk var å få nåværende studenter med liknende erfaringer, i tale. Det var ikke vanskelig å finne. Problemet var at ingen ville være med til rektor og fortelle, selv om hun lovet anonymitet. Mannen hadde rett og slett for stor makt i miljøet til at noen våget, og ingen ville være den første til å stå fram. Vi ble altså stoppet både øverst og nederst i systemet, både av skoleledelsen og av studentene selv.
De aller fleste studenter ved avdelingen var kvinner, pedagogens kolleger var stort sett kvinner, alle lederne var kvinner. Mange visste trolig om forholdene også før varselet. Men det meste fortsatte som før, også etter varselet.
Dette har jeg lært om varsling
Disse erfaringene har gitt meg en annen inngang til metoo-problematikken enn den som for tiden skaper overskrifter. Det jeg lærte, var:
- Ikke stol på at sjefen din tar tak i vanskelige ting du kommer med. Tvert imot er det stor sannsynlighet for at du blir betraktet som et uromoment i organisasjonen.
- Ikke tro at kvinner er mer interessert enn menn, i å rydde opp i grenseløs seksuell adferd og andre problematiske mellommenneskelige forhold på arbeidsplassen.
- Ikke forvent at de som har blitt utsatt for grooming, trakassering eller overgrep er villige til å stå frem for å hindre dette i å skje igjen. Du må heller regne med at de, i likhet med ledere og kollegaer, beskytter den du varsler om.
Systemet er paralysert
Det brukes mye energi om dagen på å ta dem som misbruker makt. Det forventes at de pekes ut, dernest at de må gå av, i beste fall angre og levere troverdige unnskyldninger. Min egen erfaring gjør meg langt mer bekymret for omgivelsene, og for strukturen som skal ta seg av varslinger. Min institusjon var den gangen for ti år siden ikke i stand til å håndtere varslene vi kom med, og gjorde fint lite.
Jeg ble selv til slutt paralysert av at alle andre var paralysert. Jeg ble skremt av at mine ledere syntes skremt av min pågående holdning. Jeg ble overveldet av støtten pedagogen fikk, fordi han hadde en sjelden kompetanse, var sjarmerende og karismatisk. Jeg kunne gjort mer i denne saken. Jeg burde gjort mer.
Det jeg lærte aller mest om er lammelsen, som synes å prege oss alle stilt overfor slik maktmisbruk, i denne saken både rektors, direktørens, kollegaenes, studentenes og min egen lammelse. I offentlige og sosiale medier virker tørsten etter detaljer om offer og overgriper uendelig. Jeg skulle ønske fokuset lå mer på hvordan vi kan bli handlingsdyktige og modige når vi står overfor misbruk av makt, sjikanering og seksuelle overgrep.
Tilsvar fra tidligere rektor ved Kunsthøgskolen i Oslo Cecilie Broch Knudsen.
Nåværende rektor Jørn Christian Mortensen har ingen kommentar til ytringen.
Den omtalte pedagogen har ikke svart på NRK Ytrings tilbud om tilsvar.
Følg debatten: og
