Kronikk

Bedre at rike kjøper kunst enn jetfly

Jeg har full tiltro til at Nasjonalmuseet har inngått en gunstig avtale.

Venstres landsmøte

Samarbeid med privatpersoner gjør oss til en rikere kulturnasjon, skriver kulturminister Trine Skei Grande.

Foto: Ned Alley / NTB scanpix

Det er bra at samarbeidet mellom Nasjonalmuseet og Fredriksen Family Art Company har skapt debatt om hva slags former offentlig-privat samarbeid bør ha innenfor kunst- og kulturlivet. Det er også nødvendig.

Jeg er i gang med arbeidet med å skrive en ny stortingsmelding om museum, og der vil det også være naturlige å se på denne typen spørsmål på et overordnet nivå.

Dette er en debatt jeg ønsker velkommen, men utgangspunktet bør være at vi ønsker mer av denne typen avtaler, fordi det kommer oss alle til gode.

Bedre enn jetfly

Å kritisere mennesker, eller tillegge dem motiver, for å ville vise frem sine private kunstverk til allmennheten er uheldig på flere måter. Det gjør oss til en fattigere kulturnasjon. Jeg ønsker at vi skal være et samfunn hvor det er vanlig å kjøpe kunst. Jeg ønsker at vi skal være et samfunn hvor det er vanlig å kjøpe kunst.

Enten om det er fordi vi får igjen en liten slump på restskatten, eller om det er forretningsfolk som har gjort det stort. Et kunstinteressert samfunn er et sunt samfunn på mange måter. For det første er det bra for enkeltmenneskets dannelse, og for det andre vil det forhåpentligvis kunne øke kunstnernes produksjon og levebrød.

Det er bedre at Fredriksen-søstrene kjøper kunst enn jetfly eller grandiose båter.

At Nicolai Tangen vil vise frem sin samling i et storstilt prosjekt i Kristiansand, eller at Fredriksen-søstrene ønsker å hedre sin mor gjennom å tilgjengeliggjøre samlingen for Nasjonalmuseet, er et gode. Jeg synes helt ærlig det er bedre at de kjøper kunst enn jetfly eller grandiose båter.

Hvis de i tillegg ønsker å vise frem sine samlinger kommer det oss alle til gode. I dag er det sånn at det er mye mer fristende for en norsk kunstsamler, som eier et unikt kunstverk, å reise til Østerrike, New York eller London, enn hva det er å vise det frem til et norsk publikum.

Mistenkeliggjøring

Hvorfor blir debatten slik? Hvorfor blir det slik at når Nicolai Tangen spanderer bussturer til skoleklasser slik at de kan besøke Sørlandets Kunstmuseum, så blir det hele kritisert for å være et forsøk på å skape kunstig høye besøkstall?

Nesten 30 000 skoleelever, hvorav mange helt sikkert aldri har vært på et kunstmuseum tidligere, møtes av en kronikk i Fædrelandsvennen med tittelen «Barna misbrukes i kunstsilosaken». Hva slags motiver tillegger vi andre da?

Og når man blir møtt med den typen holdninger er det kanskje heller ikke så rart at man velger å se til andre land når man ønsker å vise frem samlingen sin?

Høy kompetanse

Vi har massevis av kompetente fagfolk i landet vårt som gjør en kjempejobb med å kuratere og formidle. Derfor er mitt mål at disse fagfolkene skal få velge blant en størst mulig samling av høyest mulig kvalitet.

Samarbeid med privatpersoner med unike samlinger bidrar til dette, og gjør oss til en rikere kulturnasjon.

Jeg ønsker at det skal være vanlig å kjøpe kunst.

Jeg vil at kunsten skal være tilgjengelig for allmennheten. Derfor er fremvisning og formidling av kultur av høy kvalitet og stort mangfold et mål i seg selv. Det skal ikke være sånn at man må bli invitert i eksklusive middager for å oppleve kunstverk, fordi de kun henger i private stuer.

Derfor snakker jeg også frem denne typen samarbeid, fremfor å dykke ned i avtaledetaljer. Hva gjelder samarbeidet mellom Nasjonalmuseet og FFAC har jeg full tiltro til at de flinke folka våre på Nasjonalmuseet har gjort en god jobb med å forhandle frem en gunstig avtale.

Jeg har ingen intensjon om å blande meg borti utformingen av denne typen samarbeid. Er det ikke egentlig mer oppsiktsvekkende hvis en kulturminister hadde hatt så lav tiltro sine fagfolk at vedkommende gikk inn og detaljstyrte slike avtaler?

Uproblematisk med verdistigning

Hvis det er kunstverkenes eventuelle verdistigning som er problemet, betyr det i ytterste konsekvens at man mener at all kunst bør være offentlig eid. Det er et ganske ekstremt standpunkt. Jeg vil at folk skal investere i verdier som bidrar til fellesskapet.

At all kunst bør være offentlig eid, er et ganske ekstremt standpunkt.

At et verk stiger i verdi etter utlån til en midlertidig utstilling, er i min verden uproblematisk. Dette gir insentiver for investorer og samlere, gjør utstillinger mer attraktive for publikum, og styrker kultur-Norge.

Som Fredriksen-søstrene selv skriver i en kronikk på NRK Ytring: «Om vi ønsket å ha en samling privat, kunne vi bygget denne opp selv ved hjelp av internasjonale kunstfaglige eksperter». Det er liten tvil om at det finnes nok av andre måter å tjene penger på enn å investere i kunst, og la Nasjonalmuseets egne folk kuratere den på Nasjonalmuseet.

Gagner alle

Derfor er dette heller ikke et nullsumspill hvor mer private penger betyr mindre statlige. Aldri før i historien har vi brukt så mye offentlige penger på det visuelle kunstfeltet.

Vi bruker over seks milliarder kroner på å få et Nasjonalmuseum av ypperste verdensklasse på Vestbanen. Da er det gledelig at også private samlere ønsker å bidra med kunstverk som museet, uten dette samarbeidet, aldri hadde hatt mulighet til å stille ut.

Nå blir det mer kunst av høyere kvalitet til flere. De som bidrar til å gjøre kultur-Norge rikere fortjener honnør. Det gagner nemlig oss alle sammen.

Les innleggene i debatten her: