Bakgrunnen er kjent: Under flyktningkrisen i 2015 kom over en million asylsøkere og migranter til Europa. Pressede europeiske statsledere innførte grensekontroller og strammet inn asylpolitikken der de kunne.
Siden har tallet falt kraftig. I år kommer det færre enn 200 000 asylsøkere og flyktninger til Europa, det vil si færre enn før flyktningkrisen. I Norge falt antallet asylsøkere fra over 30 000 i rekordåret 2015 til rundt 3500 året etter. Og avtalene med nabolandene har altså spilt en nøkkelrolle for denne utviklingen.
Kort fortalt har EUs ledere satt bort en betydelig del av ansvaret for å passe Europas grenser til naboland som Marokko, Tyrkia og nå sist, Libya og land langs migrasjonsruten nordover i Afrika. Myndighetene i disse landene bidrar til at færre båter setter ut over Middelhavet mot Europa. Som motytelse får de økonomisk støtte for å håndtere det som betegnes som irregulær migrasjon, men også momenter som visumavtaler og langsiktig utviklingsarbeid.
Nøkkelavtaler
Avtalen mellom EU og Marokko kom på plass lenge før flyktningkrisen i 2015. Den begrenset ankomstene til Spania også under rekordåret. De fleste som benytter denne ruten kommer fra vest-afrikanske land.
Avtalen med Tyrkia ble inngått i mars 2016 som et resultat av krisen. Tyrkiske myndigheter har siden bidratt til at langt færre asylsøkere og flyktninger legger ut i båter på vei til Hellas. De som benytter denne ruten kommer fra hjemland som vi kjenner godt i Norge: Syria, Irak og Afghanistan. Disse gruppene har nå en vesentlig vanskeligere vei inn i til Europa enn før avtalen ble inngått.
Sommeren 2017 inngikk først Italia og siden EU avtaler med libyske myndigheter. De hadde umiddelbar effekt på ankomstene over Middelhavet til Italia. Siden har det vært langt færre migranter langs denne midtre Middelhavsruten. EU, med Norge på laget, har også inngått avtaler med land langs migrasjonsrutene nordover, som Niger, Sudan og Mali.
I disse avtalene er «migrasjonshåndtering» et sentralt hensyn for europeiske (og norske) myndigheter. Men avtalene favner altså bredere enn dette. Målsettingen i avtalene med de afrikanske landene er for eksempel både å få hjelp til å håndtere migrasjonen i retning av Europa, men også å bidra til bedrede levekår i samarbeidslandene og regionen for øvrig.
Og i tillegg til avtalene med enkeltland, blir det stadig tettere samarbeid mellom europeiske myndigheter og Unionen av afrikanske land. I møtene mellom disse partene diskuteres for eksempel ungdommers muligheter på arbeidsmarkedet i regionen, som alternativ til migrasjon.
Avtalene med Europas naboland påvirker både hvor mange asylsøkere som kommer nord- og vestover, men også hvem som kommer og hvilken reisevei de velger.
Stengte ruter til Europa
Under flyktningkrisen kom åtte av ti asylsøkere inn i Europa via ruten fra Tyrkia til Hellas. Avtalen med Tyrkia stengte i praksis denne østlige ruten og bidro til at mennesker på flukt fra Syria, Irak og Afghanistan måtte finne løsninger i regionen. Så langt i år har rundt 30 000 migranter funnet veien til Hellas fra Tyrkia. Fire av ti er syrere.
Siden ruten fra Tyrkia til Hellas ble stengt har europeiske myndigheter skiftet fokus til ruten via Libya til Italia. De fleste av migrantene er fra land som Nigeria, Guinea og Elfenbenskysten og har ikke tenkt seg til Norge.
Siden avtalen med Spania står ved lag, er nå de tre hovedrutene til Europa mer eller mindre blokkert. Samarbeidet med nabolandene har effekt. De siste årene har likevel vist at avtalene også innebærer utfordringer. To skal nevnes her: Sikring av migrantenes rettigheter og Europas avhengighet av nabolandene.
Følg debatten også på og
Migrantenes rettigheter
EUs avtaler med nabolandene har blitt kritisert fra flere hold. Spesielt har medier og organisasjoner pekt på de prekære humanitære forholdene for migrantene i Libya, noe som også ble diskutert i norske medier denne uken. To CNN-reportasjer fortalte nylig om kjøp og salg av migranter i flere deler av landet, noe som fikk både afrikanske og europeiske myndigheter til å reagere.
Man leter nå sammen etter tiltak som kan bedre forholdene i leire og gjøre det mulig for migranter å reise tilbake til hjemlandet. Dette arbeidet er vanskelig, blant annet på grunn av manglende sikkerhet i landet og skiftende maktforhold.
Avhengig av nabolandene
Avtalene om migrasjonshåndtering gjør Europa avhengig av nabolandene. Hjelpen man får med å vokte grensene er meget viktig for Europa. Skulle Tyrkia eller en av de andre samarbeidslandene slippe opp, ville det kunne ha store konsekvenser.
Samarbeidet om migrasjon vil også kunne gjøre det vanskeligere for europeiske myndigheter å kritisere nabolandenes praksis på andre områder.
Konsekvenser for Norge
Avtalene mellom EU og nabolandene har ført til at det nå kommer relativt få migranter og flyktninger til Europa, og dermed også til Norge. Spesielt har avtalen med Tyrkia betydd mye for ankomstbildet til Norge.
Avtalen stanser landgrupper, blant andre syrerne, som ellers kunne kommet til Norge. Men, dette er jo samtidig grupper som Norge og andre europeiske land ønsker å hjelpe. Regjeringer rundt om i Europa leter nå etter muligheter for å hjelpe i nærområdene eller å teste ut nye kvoteordninger.
Avtalene med de afrikanske landene og de kritikkverdige forholdene i Libya har også bidratt til lavere ankomsttall til Norge. Samtidig har det blitt stilt spørsmål om hvilket ansvar europeiske og norske myndigheter har for behandlingen av migranter i for eksempel Libya.
Et viktig spørsmål framover vil være hvordan Europas regjeringer oppfatter dette ansvaret og hvilket mulighetsrom de faktisk har for å bedre forholdene i områdene der migrantene holdes tilbake.
