Kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner har vært med i politikken lenge. Er han gift? Jeg aner ikke og må google ham. Joda, han er visst gift. Har han barn? Jeg aner ikke, har aldri tenkt over det.
Finansminister Siv Jensen har også vært med i politikken lenge. Om henne har jeg masse informasjon og jeg trenger ikke å google: Jeg vet at hun ikke er gift, ikke har en kjæreste, ikke har barn, og at hun nå er begynt å forsone seg med det siste. Avisene skriver om det og folk diskuterer i halvseriøse tråder på nettet. Man snur på alle steiner for å finne et svar på mysteriet: Det må da være ett eller annet som gjør at hun ikke har klart å finne en mann og få barn med ham?
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Har gitt opp drømmen
Trekvart år før valget, i romjulen 2012, står Siv Jensen i en julegate og ler inn i kamera og sier til VG-journalisten at hun håper på både mann og barn i 2013. Noen onde tunger i kommentarfeltet tror at hun kommer til å gifte seg med Erna og få stebarna Trine og Knut Arild, mens andre heier på Siv og håper at hun finner mannen og får barnet.
Et halvt år etter valget sender TV 2 programmet «Else», der programleder Else Kåss Furuseth jodler og ler og forteller at også hun er singel og lever uten barn. Hun kan jo bare le, hun er kun 33, og hennes biologiske klokke tikker sakte ennå. Men intervjuobjektet Siv Jensen ler ikke: Hun forteller det norske folk at hun har gitt opp drømmen om å bli mor.
Samme dag som programmet skal sendes legger TV 2 saken på Facebook, og kjapt renner det inn nesten 300 likes og rundt 135 kommentarer. En rekke kommentarer er dypt usaklige og klarer å koble inn Jens Stoltenberg også her, andre vil bli adoptert av Siv, vil ha Siv til reservemor til egne barn, eller mener at Siv ville blitt en flott mor. Noen synes også at det er trist at Siv Jensen ikke skal få oppleve det å få barn, enten fordi de er mødre selv og vet hvor fantastisk det er å ha barn, eller fordi de er barnløs og kjenner savnet etter barnet som aldri kom.
I dagene etter TV-showet er de store redaksjonene opptatt med at Siv Jensen nå har gitt opp håpet om et barn, og alt dette skjer mens Syria fortsatt blør, situasjonen på Krim er uavklart, MH370 fremdeles er savnet i Det indiske hav og dødstallene stiger etter et stort jordras i Seattle.
Hvorfor har redaksjonene i årevis ryddet plass til Siv Jensen og hennes manglende barn? Det er fordi en voksen kvinne uten barn stikker seg veldig ut, provoserer og trenger en forklaring.
«Barnløs» eller «barnfri»
For noen år siden skrev jeg en boken «Å si nei til meningen med livet? En kulturvitenskapelig analyse av barnfrihet», der jeg intervjuet barnfrie, eller frivillig barnløse, heteroseksuelle kvinner.
Kvinnene, som var fra to generasjoner, var enten «avvisere» - de hadde tidlig og uavhengig av mann, jobb og bolig bestemt seg for at de aldri skulle ha barn – eller «utsettere» – de utsatte hele tiden det å få barn, først kom utdanning, så reising, så måtte man ha en grei bolig, så var det å finne den riktige mannen og så til slutt var det ikke blitt noe barn, og det var helt greit, og verken en sorg eller et savn.
De eldste var unge voksne på 1960-70-tallet og var i 60-70-årene da jeg møtte dem. De fortalte at de stort sett aldri hadde fått spørsmål om eller forklart seg til noen om det at de levde uten barn. Folk i deres omgivelser stilte ingen spørsmål, sannsynligvis fordi de ble oppfattet som ufrivillig barnløse. Men en av disse kvinnene hadde et par ganger vært åpen om sitt valg, og hun hadde fått flere kritiske kommentarer.
Hører ikke den biologiske klokken tikke?
Kvinner fra den yngre generasjonen var rundt 40 da de ble intervjuet: Disse yngste kvinnene kunne fortelle at svært mange stilte spørsmål ved de manglende barna og at de hele tiden måtte forklare seg til både nære venner og perifere bekjente. Deres valg ble ikke akseptert, men sett på med mistro: Mente de det virkelig? Løy de til seg selv? Skjønte de sitt eget beste?
Hørte de ikke den biologiske klokken tikke? De kom nok til å angre seg! For et egoistisk og umodent valg! Noen ganger orket ikke de barnfrie kvinnene å forklare seg, og for å slippe diskusjoner, løy de og sa at de var ufrivillig barnløse og at de dessverre ikke kunne få barn.
Ikke «stakkars Siv»
Det er sikkert riktig at Siv Jensen er ufrivillig barnløs. Men hvis vi koster på oss et tankeeksperiment, så kan vi spørre: Kunne Siv Jensen ha sittet hos Else, sett rett inn i kamera og sagt at hun har valgt bort barn, at hun er barnfri? Kunne selveste finansministeren ha sagt at hun har prioritert karrieren foran barn? Nei, det ville sannsynligvis ha vært strategisk lite lurt. Det kunne ha kostet henne årevis med nye medieoppslag og kanskje også noen velgere.
Nå er hun heldig: Hun kan forklare det manglende barnet med at hun ikke har møtt mannen i sitt liv. Det er livets harde slag eller skjebnen, kan vi da tenke, stakkars Siv. Men er det stakkars Siv, eller er det stakkars oss alle sammen og stakkars medie-Norge som ikke aksepterer at kvinner velger ulike typer liv?
