Dersom jeg var ti år gammel, og bodde i et hjem hvor vold og alkohol var en stor del av hverdagen hadde jeg vært livredd i en nedstenging.
I en vanlig hverdag for meg er jeg på skolen fra 08:30-14.30, og da er mamma som regel døddrukken og har sovna innen jeg kommer hjem fra skolen. Nå må jeg være hjemme å se det og høre på det. Hver dag, hele dagen.
Slik har mange barn det.
Jeg er tidligere barnevernsbarn, og veldig takknemlig for at jeg som voksen kan bruke stemmen min og jobbe for en bedre hverdag for de barna som er i kontakt med barnevernet i dag.
Jeg kjenner jeg også er takknemlig for at denne pandemien foregår når jeg er voksen. Hadde jeg fått beskjeden om at jeg måtte sitte hjemme hele dagen, uten andre enn foreldrene mine, kunne skadene blitt større.
Når kunnskapsministeren er ute og sier at de skolene som er på gult nivå kan ha hjemmeskole blir vi bekymret. Vi trenger å være på skolen, vi trenger å se læreren vår, vennene våre og lære på skolen, ikke hjemme. Når skolene er på gult nivå kan vi gå på skolen.
La oss gå på skolen.
For mange barn er ikke fotball eller sjakk bare en fritidsaktivitet. Det er den ene timen med fred og ro hvor ingen skriker, drikker eller slår. Det er timen de ikke må ha på alarmknappene sine hele tiden.
For mange av oss handler det ikke om å miste talent eller bli bedre med ball. Det er et sted å senke skuldrene og få muligheten til å bli sett. Være trygg. Få være barn.
Hvem passer på oss og ser til at vi har det bra?
Vi i Landsforeningen for barnevernsbarn fikk i mars høre hvordan flere barnevernsbarn har det, og mye av det medlemmene våre fortalte oss var bekymringsverdig.
Vi har medlemmer som forteller om at de ikke får lov til å ha håret løst når de er hjemme, det kan provosere.
Barn får beskjed om at hvis de rømmer får de ikke lov til å komme hjem igjen. Toaletter og fellesområder i huset er låst, og barna får beskjed om at de ikke får brukes uten tillatelse på grunn av smittevern.
Når det er hardt for oss voksne, tenk deg hvor hardt det er for de unge.
Disse barna og ungdommene er nødt til å være i tankene til regjeringen når det settes inn nye tiltak. Når barn som lever under omsorgssvikt blir tvunget til å være hjemme uten noe oppfølging, oppleves det for dem som om samfunnet ikke bryr seg.
Mange barn opplever at de ikke er viktige, og at vold og overgrep ikke er så farlig. Dèt er farlig.
Vi har politikere i Norge som har sagt at de skal være barnas stemme, at de skal være barnas venn. Det er jo kjempefint og vi ser at det snakkes mye om, men vi savner at ordene blir til handling.
Hvor er dere nå?
Når vi ser bilder fra køene nordmenn står i kun for å få tak i alkohol, blir jeg bekymret. Jeg tror det var mange barn og unge som var lettet da polet skulle stenge. Andre ble sikkert også bekymret for hvordan omsorgspersonene de har i livet sitt ville reagere når de ikke fikk tak i vinflasken.
Vi er midt i en pandemi og avhengig av at regjeringen skal ta gode avgjørelser for oss.
Vi skal ikke få gå på fotballtrening eller skolen, men foreldrene våre skal få lov til å gå på polet. Jeg opplever ikke det som å ivareta barna først.
Dersom jeg måtte være hjemme, innelåst med foreldre som sliter psykisk og bare sover, eller foreldre som ruser seg på alkohol eller andre rusmidler, vet jeg ikke hvordan jeg skulle kommet meg gjennom det.
Hva skjer når samfunnet åpner igjen? Vi frykter at samfunnet gjør skade på disse barna som vi ikke kan bøte på i ettertid.
Vi barnevernsbarn er avhengig av lærere som ser oss og ansatte på SFO som spør oss hvordan vi har det. Vi trenger barnehageansatte som lar oss sitte på fanget og gir oss den omsorgen ikke foreldrene våre alltid klarer å gi.
Vi trenger at vi ikke blir glemt når det settes inn nye tiltak, tiltak som ikke hjelper oss, men i lengden skader oss.
Når landet stenger ned har mange fortsatt muligheten til å gå ut av hjemmet sitt, til å være sosiale, kanskje kjøre seg en tur. Vi blir sittende inne. Vi er ikke i akebakken eller på lekeplassen. Vi er ikke på skitur eller griller pølser i skogen. Vi er inne hele dagen.
Ofte passer vi på dem som burde passe på oss.
Jeg hadde vært livredd hvis jeg var ti år nå. Liggende på rommet mitt, helt aleine. Jeg hører de voksne krangle i stua, flasker som knuses og jeg har ingen å snakke med.
