Barna våre skal lære om 17. mai

Det er verken bortkastet eller suspekt å vite hvorfor vi feirer 17. mai i Norge. Tvert imot er det viktig. Derfor bør barna våre fortsatt lære om dette på skolen.

17. mai i Oslo

17. mai 1814 er kanskje den viktigste stolpen i den moderne, norske fortellingen. Det er det nærmeste vi kommer et felles, historisk referansepunkt for alle i Norge, skriver Ap-leder Jonas Gahr Støre i kronikken.

Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix

Skissene til nye læreplaner for grunnskolen og videregående har vakt debatt. Intensjonene er gode og i tråd med vedtatt Ap-politikk: Antallet læremål skal ned, slik at man kan gå dypere inn i det viktigste. Vi er samtidig for at læreren får mer tillit til å ta sine valg i klasserommet.

Utdanningen skal være både matnyttig og relevant for elevene.

Derfra til å slette alle viktige hendelser i vår historie fra læreplanen, er det et stort sprang til et sted vi ikke må komme. Det undrer meg at skissene ble sendt ut slik de ble, spesielt siden vi må legge til grunn at Regjeringen ved statsråd Sanner var kjent med innholdet.

17.mai 1814 er kanskje den viktigste stolpen i den moderne, norske fortellingen.

Det har vært rettet berettiget oppmerksomhet mot at det mørkeste kapitlet i menneskehetens moderne historie, nemlig jødeutryddelsen under andre verdenskrig, ikke er nevnt konkret i læreplanen. Jeg slutter meg fullt ut til dem som reagerer. Det er blant de viktigste bakteppene å ha med seg i vår tid, med økende hatretorikk og framveksten av autoritære regimer.

Stolpen i den norske fortellingen

Her vil jeg dvele ved et langt lysere eksempel, nemlig vår egen 17. mai, som er tatt ut i skissene til nye læreplaner.

17. mai 1814 er kanskje den viktigste stolpen i den moderne, norske fortellingen. Det er det nærmeste vi kommer et felles, historisk referansepunkt for alle i Norge. Slike fellesreferanser er noe vi har mer behov for enn før, ikke mindre. I mangfoldige samfunn, som de fleste moderne demokratier er, med stor frihet for den enkelte, har vi større behov enn før for sterke fellesskap og en felles identitet. Dette må være en identitet som er samlende – og åpen, slik norsk patriotisme langt på vei er.

Vår årlige 17. mai-feiring gir en unik inngang til å lære og forstå hva vi har felles og hvordan Norge har blitt det det har blitt. 17. mai er dagen vi alle feirer sammen, uavhengig av sosial status, kjønn, hudfarge, legning, tro og livssyn. Det i seg selv, forteller en historie.

Samler alle

Så sent som i mellomkrigstiden var det mange i arbeiderklassen som ikke feiret 17. mai fordi man opplevde seg undertrykt og utestengt i sitt eget land. Opplevelsen av den første, levedyktige regjeringen fra Arbeiderpartiet, og samholdet i okkupasjonsårene, endret på dette. I dag føler alle tilhørighet til Norge, spesielt på denne dagen, og i fremste rekke står det mest forsonende som tenkes kan: barna våre i fri og glad feiring, så forskjellige de enn kan se ut.

Dagen da det norske mangfoldet viser seg fra sin beste side, er altså dagen da vi feirer vårt nasjonale fellesskap. Slik bør det fortsette. Da må vi sikre at framtidige generasjoner ikke bare kan glede seg over en fridag, men at de vet hvorfor vi feirer akkurat denne dagen, og det gode og viktige den symboliserer. Blant annet ytringsfriheten. Denne friheten er samtidig vår beste garanti mot at historien misbrukes til å fremme en sjåvinistisk og ekskluderende nasjonalisme.

Vår årlige 17.mai-feiring gir en unik inngang til å lære og forstå hva vi har felles.

Historiefaget skal være et fag, en vitenskap, ikke heltediktning. Alle sider bør komme fram, også på skolen. Vi kan være stolte over å ha en av verdens eldste grunnlover. Mye bra sto i den. Men ikke bare bra. Det er jødeparagrafen i 1814-grunnloven et åpenbart eksempel på. Igjen kan det å lære om 17. mai være en inngang til å se vår egen samtid i lys av historien.

Trenger fellesskap

Alle som har gått på skolen, har hatt barn på skolen, eller som har jobbet i skolen, vet at det er begrenset hvor mye kunnskap man sitter igjen med etter 10 eller 13 år. Viktigst er det at alle barn lærer å lese, skrive og regne så tidlig som mulig i skoleløpet. Samtidig trenger barna som skal vokse inn i en ny tid, som del av et moderne, mangfoldig Norge, noe som gir fellesskapsfølelse og tilhørighet. Her kommer historiefaget inn, og der må vi være trygge på at alle får med seg noen få, viktige holdepunkter.

Vi skal ikke tilbake til den gamle puggeskolen. Elevene skal øves i kritisk tenkning, forståelse av sammenhenger og mer mulighet til fordypning. Læreren skal gis tillit til å undervise på sin måte innenfor overordnede mål. Og skal man få en læreplan med færre mål, kan ikke enhver historiker få inn sitt faglige hjertebarn. Men vi må ikke havne i motsatt grøft.

Jeg er enig med professor Bernt Hagtvet, når han skriver at skolen må gi «ei samanhengande nasjonalhistorie». Ellers forvitrer identiteten vår (Dag og Tid 30/11). Da må noen stolper stå fast. Noe må presiseres fra nasjonalt, politisk nivå i læreplanene: Dette vil vi at alle som vokser opp i Norge, skal kjenne til.

Som hvorfor vi feirer 17. mai.