Mediene skriver ofte om saker knyttet til barnevern og omsorgssvikt. Når vi hører om omsorgssvikt, tenker de fleste av oss på vold, overgrep og forsømmelse.
Men som lege i barnepsykiatrien opplever jeg også at det forekommer en type omsorgssvikt i den andre enden av skalaen, nemlig overomsorg i form av mental og fysisk overbeskyttelse. Foreldre tåler barnas lidelse dårlig, og vil ordne opp med én gang.
Denne overomsorgen kan skade barna våre, ved at barna i liten grad rustes for å takle livets utfordringer.
Overbeskytter
For omtrent 10 år siden fikk vi stifte bekjentskap med Nure i NRKs barne-tv-program «Linus i Svingen». Nure var enebarn og moren var aleneforsørger. Moren var engstelig og så farer overalt. Hun kom med formaninger om å passe seg, og Nure gikk rundt med hjelm for å være på den sikre siden.
Nures mamma ga en omsorg vi følte var avvikende – hun var engstelig, overinvolvert og overbeskyttende. Jeg mener at vi over de siste ti årene har fått en dreining over mot denne type overomsorg, selv om den kanskje ikke er satt like på spissen som hos Nures mamma. Vi er nærmest i ferd med å elske barna våre i hjel.
Kan det være en intoleranse?
Å minimere risiko og beskytte barna våre er viktige samfunnstiltak. Men når vi har gått fra å beskytte til å overbeskytte barna våre, så påvirker dette utviklingen deres. Barn får i liten grad utfolde seg i frilek med andre barn. Treklatring, slitenhet og dataspill er farlig. Den diffuse magesmerten forrige tirsdag må utredes hos lege. Kan det være en intoleranse, kanskje? Eller kreft?
Har barnet fått en sårende kommentar på skolen, invaderer vi barnet og forsterker den vanskelige følelsen ved å ringe skolen for å be de ordne opp. Vi er gjennomgående for proaktive, når det mest hensiktsmessige er å vente og se.
Foreldre stiller diagnoser
Når barna oppsøker oss voksne med vonde følelser, er vår jobb å romme følelsen og gjøre den mer håndterlig for barnet. Dette er instinktive prosesser. Foreldre som engster seg for barnet sitt, overser ofte instinktene, noe som kan resultere i at de vonde følelsene ikke reguleres, men forsterkes.
I min jobb som barnepsykiater treffer jeg foreldre som er bekymret for barnet sitt, noen ganger også uten grunn.
Disse foreldrene har ofte selv undersøkt hva problemet kan handle om, og presenterer en historie som allerede er farget av det de har funnet ut passer best. Jeg har for eksempel truffet foreldre som er overbevist om at barnet deres har Asperger syndrom, og i liten grad forsøker å utfordre problemene som passer med en slik forståelse.
Barnet har fått problemet (og diagnosen) og underlig nok fritar dette på et vis foreldrene fra ansvaret. Det å gå inn på en årsak/virkning-diskusjon med foreldrene kan være svært utfordrende.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Møt virkeligheten
Barn som i oppveksten skjermes fra lidelse eller har vonde opplevelser som de ikke får sjansen til å ordne opp i selv, får det vanskelig når de skal stå på egne ben. De vil føle seg krenket av bagateller, uskyldige kommentarer vil oppleves sårende og de vil streve i samfunnet vårt. Disse barna er angstfylte, passive, vegrer seg og har fysiske plager. De er tryggest hjemme, har sosiale vansker, og mange føler seg mobbet.
De strever med følelsesregulering, og noen utvikler atferdsvansker. Foreldrene føler at barnet deres får for lite oppfølging og tilrettelegging.
Forskjellen mellom omsorgsnivået, og dermed også fungeringen, i hjemmet og på skolen kan bli enormt. Systemene rundt må tilpasse seg barnet, da barnet ikke har klart å tilpasse seg systemet. Foreldrene har på sett og vis gjort alt rett, men resultatet er allikevel feil. De har gitt for mye omsorg.
Motgang herder
Vi foreldre nyter følelsen vi får når barna er avhengige av oss, men målet er jo at barna skal bli selvstendige individer, og vi kan ikke få begge. Vi må tåle å ta upopulære valg. Barn opplever det godt og trygt å ha tydelige grenser, krav og forventninger. Godt foreldreskap handler ikke om å være venn med barna våre. Vi må stole på våre foreldreinstinkter fremfor jakten på neste selvhjelpsbok.
Vanlige foreldre trenger ikke veiledning, men vi kan med fordel slappe av litt. La barna få sjansen til å løse sine konflikter selv, før vi er der for å ta grep. Vi må la barna våre oppleve vanskelige følelser som sinne, tristhet og ensomhet, uten at vi må agere på det. Det går stort sett over, og muligens har de lært noe av det, om ikke annet at de sto det over.
Barna trenger å tro på og erfare at de selv er i stand til å påvirke og ordne opp. I barnepsykiatrien kaller vi dette for selvagens. Utvikling av selvagens hos barnet gir en indre styrke og trygghet som ikke alltid er medfødt. Det skaper trygge og selvstendige barn, godt rustet for et voksenliv fylt av gleder, men også av og til skuffelser. Barna skal tross alt leve det meste av livet sitt som voksne, uten oss.
