Kronikk

Barna som forsvant fra skogen

Vi har organisert bort den frie uteleken til barna våre. Det har sin pris.

Barns utelek

Barn bør få tid og rom til å utforske og leke ute i naturen, uten at voksne tar kontrollen, skriver kronikkforfatteren.

Foto: Shutterstock / NTB scanpix

Det å vokse opp med lek i natur er for mange i Norge forbundet med en god barndom.

Synet av lekende barn i fri natur er blitt et langt sjeldnere fenomen. Ofte må barna kjøres til alle aktiviteter.

Dagens barn leker mindre ute på egen hånd i fritiden enn for bare noen tiår siden, antyder forskning.

Barna bør få tid og rom til å utforske og leke, uten at voksne tar kontrollen.

En av årsakene er at barnas fritid blir stadig mer organisert og tilrettelagt av foreldre, fritidsaktiviteter og lekser. Flere barn og unge vokser også opp i byer og tettbygde områder.

Selv om forskerne er bekymret for at barna er for lite fysisk aktive, er det samtidig høye forventninger om at barn skal sitte stille mens de leser, skriver og lærer.

Hva går de glipp av?

En undersøkelse viser at bare 19 prosent av norske barn leker i natur daglig på fritiden, selv om tilgangen til naturområder er god.

Men hva betyr det egentlig for barna at de får leke ute i naturen på egen hånd?

Forskere ved Høgskulen på Vestlandet og Norges idrettshøgskole gjennomførte nylig en studie med barn i 4-5-årsalderen for å undersøke hvordan og hva barn lærer mens de leker på egen hånd i en naturbarnehage.

De observerte at barnas måte å leke på tilpasset seg terrengets døgn- og sesongvariasjoner. Selv om terrenget var ekstra krevende om vinteren, med snø, is og glatte røtter, holdt barna høy fart når de løp i terrenget.

Hele tiden er det noe usikkert og eventyrlig knyttet til leken med naturelementene.

Det er feil å si at barna bare løp på beina når de forserte stubber og skrenter: det var mer som om hele kroppen, tyngdekraften og momentet de hadde i kroppen ble brukt slik at bevegelsene ble flytende og de unngikk å falle.

Når barna leker i naturen, viser de ikke bare en velutviklet motorikk, men også hvordan de raskt forstår, responderer og leser situasjoner som oppstår.

Dette er grunnleggende erfaringer. Men samtidig er de sjeldne for barn som lever i familier der fritiden domineres av lekser, organiserte aktiviteter og skjermbruk.

Dette er noen av hindringene norske foreldre peker på som viktige hindringer for at deres barn skal leke i naturen, viser en studie.

Gjennom den frie uteleken lærer barna å ta konsekvensen av valg de gjør.

Lærer å stole på ferdighetene sine

Siden barn lærer igjennom aktiv bruk av kropp og sanser, utvikler de ikke bare motorikken ved å løpe over krevende terreng, ifølge studien.

De gjør seg også erfaringer med materialene i terrenget: om ulike konsistenser på snø og is og hvordan disse forandrer seg fra dag til dag.

Barna forteller at de ikke er redde for å falle, selv om de antakelig vet at de kan slå seg.

Det understreker den tilliten de har utviklet til ferdighetene sine.

Trenger å styre leken selv

Når barna leker på egen hånd, møter de større og mindre utfordringer som de må løse med de ressursene de har.

Gjennom den frie uteleken lærer barna også å ta konsekvensen av valg de gjør. Som at en sandkake kollapser av for mye vann, eller at de faller dersom de løper for fort.

At barn bør få leke på egen hånd, betyr ikke at de må være helt alene når de leker. Men barna bør få tid og rom til å utforske og leke, uten at voksne tar kontrollen.

Det trenger ikke å være feil med foreldre som lar seg rive med i leken!

Gi barna tid og rom til undring og utforskning av naturen i en hverdag som er gjennomorganisert av voksenstyrte aktiviteter.

Rikere enn digital lek

Barna lærer av å være ute i naturen. Hele tiden er det noe usikkert og eventyrlig knyttet til leken med naturelementene.

En gutt som spiste gjøkesyre, likte smaken så godt at han fylte hele munnen med blader.

Smaken ble sterkere enn han hadde forventet, så han spyttet alt ut med et forskrekket ansiktsuttrykk.

«Det var sterkt» utbrøt han overrasket.

Slike sanseerfaringer og overraskelser er annerledes og kanskje rikere enn digital lek på en skjerm.

Barnet erfarer både tekstur og lukt på virkelige blader – på bladenes voksested.

Dette er grunnleggende erfaringer. Men samtidig er de sjeldne for barn der fritiden domineres av lekser, organiserte aktiviteter og skjermbruk.

Leker seg til den de er

Barn som løper over snø og isdekte lekeplasser, blir ikke bare våte, skitne og får blåmerker – de gjør seg også erfaringer om hvordan de skal forholde seg til omgivelsene sine.

De får svar på grunnleggende spørsmål i sandkassa, som «hvordan endres egenskapene til sanden når jeg tilsetter vann?». Naturen gir nye og iblant overraskende svar, som kan være spennende i seg selv.

Slik lærer barna om hva som finnes i verden rundt dem og om hvordan de kan påvirke den ved å prøve seg frem.

Når barna leker på egen hånd, må de løse utfordringer med de ressursene de har.

Barna leker seg til å bli hvem de er i uteleken. De får mer forståelse av seg selv i møte med naturen.

Disse erfaringene utvikles i akkurat dette miljøet, i akkurat denne leken, samtidig som de er viktige for å forstå sin plass i verden.

Denne kunnskapen kan de ikke lese seg til eller bli fortalt, den må leves.

Nå er det høstferie for mange barn i Norge.

Det er en gyllen mulighet for foreldre til å gi barna tid og rom til undring og utforskning av naturen i en hverdag som for mange er gjennomorganisert av voksenstyrte aktiviteter.