6. desember kunne NRK rapportere at 432 mindreårige asylsøkere har forsvunnet de siste åtte årene. De forsvunne barna har kommet alene – uten foreldre – i håp om en bedre fremtid. Brorparten av barna var på min alder.
Agathe er ett av de forsvunne barna. Hun forsvant som 16-åring lille nyttårsaften 2015, like gammel som jeg er i dag. Hun fikk aldri den trygge barndommen og ungdomstiden jeg og mine venner har.
Verken politi eller justisminister Emilie Enger Mehl har gjort noe for å finne Agathe og de andre barna. Først etter 57 dager begynte politiet å lete etter Agathe.
En kartlegging gjort av NRK og Senter for undersøkende journalistikk viser at Agathe ikke er det eneste asylbarnet som er nedprioritert av politiet.
For det letes sjelden etter forsvunne asylbarn.
NRKs avsløringer var aldri noen nyhet – vi har lenge visst at asylbarn forsvinner fra norske mottak. Og vi vet trolig også hvorfor.
I 2009 ble det mulig å gi midlertidig opphold til enslige mindreårige asylsøkere mellom 16 og 18 år.
Barna får bo i Norge, men blir til gjengjeld kastet ut av landet på 18-årsdagen. Allerede i 2017 kartla NOAS, Redd Barna og Fellesorganisasjonen konsekvensene dette fikk for barna.
I 2016 og 2017 fikk nesten halvparten av enslige mindreårige som søkte asyl i Norge, opphold bare fram til de fylte 18 år.
Mange av disse barna hadde bodd årevis utenfor hjemlandet og vært utsatt for grov vold og seksuelle overgrep over flere år. Flere hadde sett familiemedlemmer bli drept og blitt skilt fra familie under flukten.
Mange av barna manglet flere års skolegang, hadde psykiske helseproblemer, drev med selvskading og hadde selvmordstanker. Og nesten halvparten av disse sårbare barna – med midlertidig opphold – skulle komme til å forsvinne fra Norge.
«Altfor mange barn tvinges på flukt av sine familier. For å hindre dette, må vi gjøre det mindre attraktivt å sende barna alene som flyktninger til et fremmed land.» Det skrev tidligere innvandrings- og integreringsminister, Sylvi Listhaug, i en kronikk i NRK tilbake i 2016.
Det var verken første eller siste gang politikere – både på rød og blå side – skulle ta til orde for meninger som denne. Sitatet er dessverre en god beskrivelse av norsk asylpolitikk.
Når de mest utsatte barna i samfunnet – barn med traumer – får midlertidig beskyttelse, sier vi klart og tydelig at de er uønsket i Norge.
Les også: Den usynlige
Barna må forberede seg på tvangsretur til Afghanistan, Syria eller Eritrea, land som de fleste enslige mindreårige i Norge kommer fra – land med krig, konflikt og alvorlige menneskerettighetsbrudd – eller de velger selv å flykte.
Barna blir ofret for å sende et «nødvendig» signal som skal hindre at flere barn legger ut på flukt til Norge.
Myndighetene svikter med andre ord de svakeste barna, for de fleste av de forsvunne barna har antakeligvis flyktet fra en asylpolitikk som ikke har villet beskytte dem. Ingen har lett etter dem, og trolig ønsker de heller ikke å bli funnet.
Barna er selvsagt redde for å tvangsreturneres til land de har brukt store deler av livet på å flykte fra.
Jeg hadde håpet på en politisk oppvask etter NRKs avsløringer, men ble ikke overrasket av den øredøvende stillheten.
Ingen politiske hoder har falt etter avsløringene, for de forsvunne barna er dessverre i en annen kategori enn norske barn med kraft til å felle byrådet i Bergen.
Forklaringen er antakeligvis at forsvinningene er resultat av en bevisst og villet politikk. 16 år gamle Agathe ble ikke lett etter, for skulle hun ikke uansett kastes ut på 18 årsdagen sin?
Listhaug hevder at en streng asylpolitikk er til «barnets beste». Det tror jeg ikke Agathe ville vært enig i. Det er heller omvendt.
Den strenge asylpolitikken har skjøvet brorparten av de 432 barna ut på enda en farlig flukt. Barns beste kan ikke oppfylles samtidig som de brukes som politiske spillebrikker for å få ned antall asylsøkere.
Og en ting er sikkert: Midlertidig opphold til barn kan aldri være til deres beste.
