Kronikk

Barn viktigere enn overgripernes frihet

Ikke alle overgripere kan behandles. Da bør det være mulig å iverksette inngripende kontrolltiltak etter løslatelse, som dataforbud, reiseforbud og pålegg om å oppholde seg i visse geografiske områder.

Tom lekeplass

NRK har avslørt at flere nordmenn nå etterforskes for å ha betalt for overgrep mot barn, og at 400 overgrepsdømte nordmenn hvert år reiser til fattige land med utstrakt sexturisme. «Det finnes en liten gruppe overgripere som forgriper seg gang på gang mot barn. Noen av disse har også et høyt antall ofre, og når de blir siktet nekter de for alt og avslår tilbud om behandling. Hvordan skal samfunnet sørge for å beskytte barn mot denne lille gruppen mennesker som gjør slik stor skade?», spør kronikkforfatteren.

Med ujevne mellomrom er det dramatiske nyhetsoppslag om at barn har blitt utsatt for grove seksuelle overgrep. Overgrep mot spedbarn, opprulling av pedofile nettverk med ufattelige mengder overgrepsmateriale og saker hvor voksne manipulerer barn til å gjøre seksuelle handlinger via nettet.

Det er lett å forestille seg at enhver overgriper er pedofil og at alle slike overgripere gjentar sine overgrep gang på gang. Det stemmer ikke.

En del overgripere benekter, bagatelliserer, og idylliserer sine overgrep.

For det første: Alle barneovergripere har ikke noen pedofil forstyrrelse, og alle pedofile begår ikke overgrep. En pedofil forstyrrelse er kjennetegnet ved seksuell dragning mot barn. For mange oppleves dragningen som uønsket og vanskelig. Av egen klinisk erfaring vet jeg at flere er livredde for å forgripe seg, og savner et behandlingstilbud.

Få serieovergripere

Andre barneovergripere forgriper seg ikke ut fra spesiell seksuell preferanse for barn. Men de misbruker barna fordi de er tilgjengelige og forsvarsløse. Man kan tenke seg en far som forgriper seg på sin sønn eller datter fordi seksuallivet med kona er dødt. Det er et alvorlig overgrep, men ikke nødvendigvis uttrykk for pedofili.

For det andre: De færreste domfelte forgriper seg på ny. I kriminologisk litteratur fremkommer det at barneovergripere har lav forekomst av tilbakefall sammenlignet med andre typer lovbrytere. Tallene varierer fra studie til studie og vi kan ikke se bort fra mørketall. Men ut fra det vi vet så vil nærmere 80–90 % av barneovergripere ikke begå nye overgrep. Det er en liten prosentandel som står for majoriteten av seksuallovbruddene. De som har høyest risiko for nye overgrep er de som startet med overgrep som unge, som har annen kriminalitet og som har et høyt antall offer.

Det er knapt noen forskjell mellom de som har fått behandling og de som ikke har fått behandling med hensyn til risiko for nye tilbakefall.

Behandling hjelper lite

Et omdiskutert tema er om pedofili og overgripere mot barn kan behandles slik at deres risiko for å begå nye overgrep reduseres betraktelig. Tre store studier fra 2013, 2014 og 2015 har vist nedslående resultater. Det er knapt noen forskjell mellom de som har fått behandling og de som ikke har fått behandling med hensyn til risiko for nye tilbakefall. Noen har utvilsomt god nytte av behandling, men likevel har det ikke vært mulig å dokumentere at behandling gir effekt når vi ser på tallene i større sammenheng.

Skal vi da gi opp? Nei, det foregår allerede mye behandlingstiltak rundt i landet. Problemet er mangelen på dokumentert effekt. Det er nylig igangsatt et større prosjekt i regi av Oslo universitetssykehus, Kriminalomsorgen og Helsedirektoratet. Målsettingen er å identifisere seksuallovbruddsdømte som har høy risiko for nye overgrep og å tilby disse behandling. I disse dager er en rekke fagfolk fra ulike behandlingsmiljøer samlet på et seminar i Oslo for å bli oppdatert på de mest lovende behandlingsmetodene som er utviklet for seksualovergripere.

I noen tilfeller bør det være mulig å iverksette inngripende kontrolltiltak etter løslatelse.

Det er en målsetting å få flest mulig av dem som er i høyrisikogruppen for å begå nye overgrep til å gripe sjansen og ta imot tilbud om behandling. Dessverre vet vi av erfaring at mange avslår. Grunnen til dette er at en del overgripere benekter, bagatelliserer, og idylliserer sine overgrep. Det er ikke mulig å gi behandling til mennesker med mindre de frivillig tar imot tilbudet og er motiverte. Jeg har i utgangspunktet tro på menneskets ønske om å endre seg selv og å stoppe egne overgrep.

LES OGSÅ: 400 overgrepsdømte nordmenn i risikoland.

Kontroll må til

Men vi må ikke være naive. Vi lever i et samfunn som er veldig opptatt av rettigheter. Det er pasient-, bruker- og menneskerettigheter. Det er rettighet for ditt og datt. Vi er dessuten veldig opptatt av rehabilitering. Også seksuallovbruddsdømte skal rehabiliteres. Det er i utgangspunktet svært fortjenestefullt at vi verner om deres rettigheter og prøver å gi de dømte et skikkelig rehabiliteringsopplegg.

Men det går en grense. Det finnes en liten gruppe overgripere som forgriper seg gang på gang mot barn. Noen av disse har også et høyt antall ofre, og når de blir siktet nekter de for alt og avslår tilbud om behandling. Hvordan skal samfunnet sørge for å beskytte barn mot denne lille gruppen mennesker som gjør slik stor skade? I noen tilfeller bør det være mulig å iverksette inngripende kontrolltiltak etter løslatelse. Med fare for å tråkke både jurister og menneskerettighetsorganisasjoner på tærne kan for eksempel dataforbud, reiseforbud og pålegg om å oppholde seg visse geografiske områder være aktuelle.

I tillegg bør det være mulig å få på plass kontrollordninger hvor vedkommende får melde/rapporteringsplikt til politi eller kriminalomsorg. Dette er forslag som vil gå på tvers av noen overgriperes fulle frihet etter endt soning. Men det er viktigere å beskytte barn enn at serieovergripere gis rettigheter og som gjør dem i stand til å begå nye overgrep.

Ikke gi opp behandlingstanken

Vi skal samtidig ikke gi opp behandlingstanken. Det er mange uløste problemer og mange fagfolk blir usikre og negative når det er snakk om å behandle personer med seksuelle vanskeligheter, som blant annet pedofile og seksuallovbruddsdømte. Derfor bør man på sikt vurdere å opprette et kompetansesenter for seksualitet og seksuallovbruddsdømte. Slik sett kan vi gi mer systematisk hjelp og håp, særlig til unge overgripere. Men dette må være frivillig. Da er det å håpe at overgripere både krever sin rett til behandling og gjør sin «plikt» og tar imot tilbudet.

SE DAGSREVYEN: Betalte for seksuelle overgrep på Filippinene

Siste nytt fra NRKs nyhetsredaksjon med magasin, sport og vær.

FØLG DEBATTEN: NRK Debatt på Facebook og @NRKYtring på Twitter