Her om dagen overhørte jeg en samtale mellom sønnene mine og en kamerat. De snakket om frykt og ting de er redde for. Kameraten trakk frem en invasjon av zombie-horder som noe av det aller skumleste. De fantaserte deretter ivrig om mulige mottiltak dersom noe slikt skulle inntreffe.
Jeg brøt etter hvert inn og spurte dem om de kjente til noe som virkelig truer oss. «Klimaendringene» svarte kameraten, uten å nøle. Ansiktet fikk et alvorlig drag og det var lett å se at frykten for hva fremtiden vil bringe som følge av klimakrisen var av en helt annen karakter.
En oppegående elleveåring har altså tilstrekkelig kunnskap om klimaendringene til å vite at dette er vår virkelige trussel nummer en. Kunnskapen har han fra skolen, fra lærere som har forklart, og gjennom programmer som Newton på NRK. Barnet er opplyst om denne store utfordringen, og stoler på informasjonen som tilsier at klimakrisen vil sette menneskeheten på prøve, i en nær fremtid.
Ansvarsfraskrivelse
Mens vår nye borgerlige koalisjonsregjering forhandlet fram en felles plattform på Hadeland ble det sagt blant annet i Dagsnytt 18 at klimapolitikken nok kom til å bli den vanskeligste saken å bli enige om for partiene. Hvordan lyder dette i ørene til 11-åringen, og alle de andre barna? Våre folkevalgte synes det er vanskelig å bli enige om politikken som skal omfatte vår strategi i møte med vår aller største enkeltstående utfordring.
Satt på spissen: politikerne synes det er greit å ha en dragkamp om barnas fremtid.
Mens denne ansvarsfraskrivelsen pågår renner tiden ut for menneskeheten. Det ligger ikke i vår arts natur å bekymre oss om en fare av diffus karakter, men tegnene er tydelige nå. Tap av tropiske korallrev er første eksempel på en storskala kollaps av et økosystem, som direkte følge av de menneskeskapte klimaendringene.
Temperaturtoppene er blitt for høye – og opptrer for hyppig – til at korallene kan komme til hektene etter slike episoder. Resultatet er tap av stadig flere korallrev. Siden dette skjer langt unna oss, og dessuten under vann, har ikke denne katastrofen fått den oppmerksomheten den fortjener.
Endringene er i gang
Men også her hjemme påvirkes vi av oppvarmingen. NRKs nettsak om hvordan klimaendringene allerede endrer vårt eget land dokumenterer dette på en god måte. Barna skal snart overta en verden som allerede er blitt endret sammenlignet med den min generasjon ble født inn i, dro ut i og utforsket.
Elleveåringen jeg snakket med kunne blant annet fortelle meg at etter hvert som isen smelter vil havet stige – slik at lavtliggende byer der mange mennesker bor vil få store problemer.
Håndtering av store spørsmål og langsiktige strategiske prioriteringer er ikke en del av enkeltmenneskers hverdag. Men vi må kunne forvente av våre folkevalgte at de i samarbeid tar denne oppgaven på alvor – på vegne av oss.
Thorbjørn Jagland skrev klokt om dette i en kronikk i Aftenposten høsten 2009 og jeg tillater meg å sitere: «Der borgerne har en tendens til å leve i nåtiden, må parlamentet tenke på fremtiden. Når vår egen livsstil og kreftene i økonomien går på tvers av det miljøet og klimaet tåler, må parlamentet stå på miljøets side». Vi må derfor kunne forvente at de bretter opp ermene nå, bygger allianser på tvers av partitilhørighet og setter seg ambisiøse mål.
Vis mot og handling
Tiden er overmoden for ekte visjonær politikk, frontet av politikere som har mot til å foreslå og gjennomføre radikale endringer. De som står klare for å overta etter oss er nemlig i ferd med å miste håpet. 10. januar skrev 16-åringen Markus Refsdal om dette i en sterk SID-artikkel i Aftenposten. Han beskriver hvordan det oppleves å være vitne til at mektige politikere driver med klovnestreker mens vår største utfordring stadig står uløst.
Våre egne politikere må slutte å lytte til oljelobbyistene som stadig bruker sitt argument om at vår oljeproduksjon har verdens laveste utslipp – og derfor bør vi fortsette som før med både leting og utvinning. Dette er for lengst tilbakevist – lavest utslipp har man der olje ligger lett tilgjengelig, som for eksempel på land i ørkenområder. Dessuten er det irrelevant så lenge problemet ligger i forbrenningen av oljen.
Regjeringen som nå har tatt over er viktig, fordi den skal regjere i en tid som krever klokskap, mot og handling. Klokskap til å overbevise meningsmotstandere, mot til å utforme visjonær politikk med lang tidshorisont, og evne til å sette visjonene om til handling i raskt tempo.
Våre politikere bør lytte til barna som står klare for å overta. De godtar ikke at politikerne overser kunnskapen.
De vil ikke ha pengene vi har tjent på olje utbetalt på konto – de ønsker en stabil verden med intakte økosystemer og et miljø som gir mulighet til å leve gode liv.
