NRK Meny
Kronikk

Banning er ikke språkfattigdom

Nulltoleranse for banning på TV vil gjøre det vanskelig med konsepter der deltakere og programledere risikerer å komme med følelsesladde reaksjoner i spontan tale.

Stjernekamp II

Årets sesong av «Stjernekamp» på NRK er blant programmene det har blitt klaget på. Spesielt har dommer Øyvind «Vinni» Sauvik fått påpakning for bruk av uttrykk som «hva faen?».

I løpet av 2013 har det kommet inn rekordmange klager på banning i NRK, hører vi i Kulturnytt og Dagsnytt 18 denne uka (11.12.13).

Ifølge direktør for Distriktsdivisjonen og nyvalgt leder av språkstyret i NRK, Grethe Gynnild-Johnsen, vurderer NRK nå egne banneregler og diskuterer om det er nødvendig med tydeligere retningslinjer for hvilke holdninger medieinstitusjonen skal ha til banning i sine programmer.

Klagene NRK har mottatt, har hovedsakelig vært rettet mot programmer som Ikke gjør dette hjemme og Stjernekamp, programmer som sendes i beste sendetid og som er tiltenkt et bredt publikum.

Dårlig språk eller alminnelig norsk?

I diskusjonene i Kulturnytt og Dagsnytt 18 er det flere aktører og synspunkter på banen. Daglig leder i den kristne medieorganisasjonen Familie & Medier, Jarle Haugland, stiller spørsmål ved hvilke verdier banning i mediene gjenspeiler og setter bannskap i opposisjon til godt språk i sin alminnelighet, mens journalist og forfatter Mahmona Khan uttrykker at det er vanskelig å si til barna at de ikke får lov til å banne når de ofte ser og hører det på TV.

Hva er egentlig banning, og hvorfor reagerer enkelte så sterkt når vi får det servert midt i lørdagsunderholdningen på skjermen?

Professor emeritus Finn-Erik Vinje derimot, heiser flagg som banningens venn og uttrykker at han skulle ønske han bannet oftere, mens tidligere sjef i Språkrådet, Sylfest Lomheim, mener det må være en viss toleranse for banning, også i programmer i NRK – rett og slett fordi det er vanlig norsk språkbruk. Hva er egentlig banning, og hvorfor reagerer enkelte så sterkt når vi får det servert midt i lørdagsunderholdningen på skjermen?

Brudd på de ti bud

Det å banne handler om å bruke tabubelagte ord, eller ord som er «forbudt» å si. I banning brukes disse tabuordene i en slags overført betydning. Det er for eksempel ikke banning når man sier at man har tråkket i hundedritt, mens «drit og dra!» kan være det. Norsk banning er ofte hentet fra det religiøse området (som faen ‘fanden’, jævel ‘djevel’, jøss ‘Jesus’).

Disse ordene har fått status som tabuord fordi de regnes som brudd på ett av de ti budene, det at man ikke skal misbruke Guds navn.

Disse ordene har fått status som tabuord fordi de regnes som brudd på ett av de ti budene, det at man ikke skal misbruke Guds navn. Verbet å banne henger både sammen med substantivet bann (å lyse noen i bann) og bønn (det å påkalle guddommelige makter).

I de siste årene har det blant annet gjennom ulike populærkulturelle uttrykk (som film, musikk) blitt tatt i bruk flere tabuord som er hentet fra det seksuelle området. Banning er på ingen måte en ny oppfinnelse. Det er funnet graffiti med banneord etter utgravingene i Pompeii, og i Norge er det funnet runepinner med banning og tabuord.

Banningens funksjon i språket

Selv om banning opprinnelig handlet om det å ønske noen noe vondt, er bannord eller banning i dag ofte brukt for å forsterke det vi snakker om, både i positiv og negativ forstand. Banning er ofte knyttet til spontane følelsesmessige reaksjoner som når man ved et uhell slår i stykker noe eller at man plutselig slår seg, men også når man vil uttrykke at noe er veldig bra. Banning kan være et uttrykk for at man er overrasket eller sint. Det kan også være en reaksjon på at noen har gjort noe som oppleves som uvennlig.

Banning tjener med andre ord bestemte ekspressive funksjoner og er ikke et uttrykk for språkfattigdom.

Banning tjener med andre ord bestemte ekspressive funksjoner og er ikke et uttrykk for språkfattigdom. En eventuell språkfattigdom må måles på andre måter enn antallet tabuord. Banningens tabubelagte karakter fører allikevel til at en del opplever den som ubehagelig, og særlig når den formidles gjennom eteren i beste sendetid.

To slags banning

På norsk TV har det tradisjonelt vært nulltoleranse for banning og bruk av andre tabubelagte ord. Selv om disse reglene ikke har vært eksplisitt uttrykt, har det altså vært en innforstått praksis. Når man bryter disse uskrevne reglene er selvsagt effekten av det å banne mye større.

Det er forskjell på banning og banning. Det er stor forskjell på å kalle noen for en jævel, som et skjellsord, og det å si at noe er jævlig bra.

Også utenfor medieinstitusjonene finnes det mer eller mindre uskrevne regler for når og om det er lov å banne. Det å tilegne seg språk er også å lære seg regler for språklig samhandling. Forskning på språk blant ungdommer viser at de klarer å variere språkbruk avhengig av kontekst. Det er også læreres og foreldres ansvar å lære barn og unge hvilke regler for språklig samhandling som gjelder i ulike situasjoner. En slik språklig sosialisering innebærer ofte det å lære barna at de ikke skal banne, noe barn og unge i visse situasjoner bryter for å opponere mot foreldre og voksensamfunnet.

Det er allikevel forskjell på banning og banning. Det er stor forskjell på å kalle noen for en jævel, som et skjellsord, og det å si at noe er jævlig bra. Det er hovedsakelig eksempler på det siste vi har sett i Stjernekamp.

Nulltoleranse begrenser spontanitet

Medieinstitusjoner er viktige språknormerende aktører i samfunnet, dette gjelder ikke minst TV, der både tale- og skriftspråk ledsages av andre forsterkende effekter. Hvilke språklige uttrykk mediene tillater og bruker, har derfor avgjørende betydning for aksept og bruk av språk i samfunnet for øvrig. Mediene gjenspeiler virkeligheten og vice versa, dette gjelder ikke minst språk og språkbruk.

Å ha en viss toleranse for kraftuttrykk i direktesendte programkonsepter, må være mulig uten at man samtidig skal være redd for at språket forflates og gjøres fattigere.

Dersom man skulle hatt nulltoleranse for banning på TV, måtte man også endre selve programmene. Nulltoleranse for banning på TV vil gjøre det problematisk med programkonsepter der deltakere og programledere – ofte i direktesendinger – risikerer å komme med følelsesladde reaksjoner i spontan tale.