Flere banker har kommet til at de ikke gjorde noen feil da de solgte strukturerte investeringsprodukter tidlig på 2000-tallet.
Ved å friskmelde seg på denne måten, mener blant andre Sparebanken Midt-Norge, Danske Bank og BN Bank å kunne distansere seg fra dommen Høyesterett felte i saken Røeggen/Forbrukerrådet versus DNB.
Utgangspunktet synes å være at disse bankene ikke har klart å avdekke regnefeil i sine prospekter og annet materiale de ga kundene. Men det er ikke dette Røeggen-dommen handler om.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Regnefeilene ikke avgjørende
Høyesteretts Storkammer la ikke avgjørende vekt på regnefeilene som ble avdekket underveis i behandlingen av saken. Det var den samlede presentasjonen av produktet, og særlig manglene i informasjonen, som ble tillagt stor vekt i dommen i rettens Storkammer, der elleve høyesterettsdommere enstemmig dømte i favør Røeggen og Forbrukerrådet.
Det blir også forsøkt plantet en forestilling i mediene om at banksjefene har rett til selvbestemt tilbakebetaling til de kundene de råsolgte strukturerte produkter til. Men det er ikke opp til bankene selv bestemme om skal betale tilbake til de som har klaget – eller hvor mye de eventuelt skal betale. Den beslutningen ligger til Finansklagenemnda og / eller domstolene, avhengig av hvor tvisten behandles.
Bankene har derimot en åpning for å kunne fremskynde oppgjøret i tid. Det gjorde DNB for sine kunder for et utvalg av produktene. Det var et godt første skritt. Og flere banker burde gjort det samme raskt.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter
Tar ikke samfunnsansvar
Nå melder Finansklagenemnda at ni banker ennå ikke har svart, men i stedet søkt om å få utsette fristen, som var fire uker etter dommen i Høyesterett 22. mars.
Bankene kunne nå tatt samfunnsansvar, men flere av dem velger å la det endelige oppgjøret bli bestemt av jussen alene. Det er ikke bare galt, men for samfunnet ville det også vært hensiktsmessig å finne avklaring for de mange klagerne så fort som mulig.
Bankene synes å tenke annerledes, når de legge opp til at klagerne en for en skal dras gjennom nemndssystemet eller domstolene. Dette er neppe samfunnsøkonomisk fornuftig, og uansett er det begredelig kundebehandling.
