Byen blir et bedre sted om den dyrkes: På balkongen, på takterrassen, i bakgården eller på gatetunet utenfor bygården.
Du blir nok ikke selvforsynt som balkongbonde. Og økonomien i jordbruket der oppe i tredje etasje i en bygård er heller dårlig. Men så handler dette om mer enn å kultivere grønnsaker i byen. Det handler om å kultivere oss selv.
Se også: Forbrukerinspektørenes innslag om balkongbøndene
I en verden der over halvparten av oss bor i byer, er det naturlig at vi blir mer og mer fremmedgjort framaten vi spiser. Vi vet ikke hvor den kommer fra og hvordan den blir til. Det skal mye til for å forestille seg en ku når du holder en pakke kjøttdeig i hånda. Flere og flere blir hjelpeløse i møte med en hel kylling, en torsk med hode, skinn og bein eller et kålhode. «Matanalfabetisme» er et begrep som til og med har sneket seg inn i offentlige utredninger og er nokså dekkende for hvordan altfor mange – særlig barn og unge – forholder seg til mat.
Polariserende matkultur
Det er nok en vågal påstand å si at matkulturen i dagens samfunn er i ferd med å forflates. Kanskje er det riktigere å si at det foregår en sterk polarisering. I den ene enden er det en nokså liten og kjøpesterk gruppe som blir stadig mer bevisst og kjøper mer og mer lokalprodusert nisjemat og høykvalitetsprodukter laget med skikkelig håndverk. I den andre enden er det en langt større gruppe som ikke aner hvordan de skal lage mat fra bunnen av og knapt nok forholder seg til frisk frukt og grønt eller hele stykker av fisk og kjøtt. Verden bruker mer penger på ferdigmat enn på rene råvarer.
Det er flere grunner til å bekymre seg over dette. Den ene er helsa vår. Selv om det norske kostholdet – i motsetning til det de fleste tror – inneholder færre kalorier i dag enn for seksti år siden, sliter vi i dag med mer overvekt og flere hjerte- og karsykdommer. Dels skyldes dette mer stillesittende livsstil og mindre forbruk enn inntak av energi. Men det skyldes også at vi får i oss mer mettet fett og salt. Ferdigmaten står for tre fjerdedeler av saltinntaket.
I utgangspunktet er mye ferdigmat bedre enn sitt rykte, og selv en frossenpizza er slett ikke så verst, omtrent som en skive fint brød med skinke og ost. Problemet er når matanalfabetismen fører til at stadig flere nesten utelukkende lever av ferdigmat. Det sier vel sitt at det ble påvist skjørbuk i Norge etter at Stabburet lanserte sin Pizza Grandiosa uten paprika.
Fremmedgjort fra maten
I et lengre perspektiv er kanskje det mest alvorlige at hverdagen vår blir så fjern fra produksjonen av maten at vi mister respekten og kjærligheten for den, og er ikke villig til å betale det den egentlig er verdt. Vi klager på at maten er så dyr i Norge, men det stemmer ikke. Faktisk bruker vi bare 11–12 prosent av husholdningsbudsjettet vårt på mat. Våre besteforeldre brukte 40 prosent på 1960-tallet.
Paradoksalt nok kaster vi en tredel av all maten vi produserer, selv om vi altså er svært opptatt av matprisene. Den underliggende årsaken til dette er at vi har råd til det. Men det som får oss til å kaste de litt rynkede tomatene, er den manglende respekten for maten, kombinert med altfor dårlig kunnskap om hvordan maten på helt naturlig vis forandrer seg gjennom modning og nedbrytning. Når grønnsakene eller frukten ikke lenger ser perfekte ut som i butikken, blir vi redde, og de går i søpla. I stedet for å bruke sansene til å se, lukte og smake, følger vi datostemplingen slavisk og heller ut melka dagen før den går ut, bare for å være på den sikre siden.
Mikrokosmos på verandaen din
Når du nyter dine egne hjemmedyrkede og solmodne tomater i slutten av juli, etter at du sådde dem inne i mars, pottet dem om i april, pleiet hver enkelt plante forsiktig og nølende plasserte dem ut i vårsola i mai – omtrent som når du sender barnet ditt av gårde på sin første sykkel – og deretter stelte, vannet og godsnakket med dem gjennom hele sommeren, ja, da kjenner du virkelig på en dyp respekt og forståelse for hva denne lille, røde tomaten representerer av tid, kunnskap og omsorg.
Opp gjennom historien har mat vært så sentralt for oss at det har vært noe hellig ved den. Det er slett ikke så merkelig at våre forfedre tenkte at gudene ville blidgjøres om de ofret det flotteste de hadde av frukt, grønnsaker og slaktedyr. Nå er det nok bra for verden at vi har beveget oss bort fra ofring og inn i moderniteten, men vi må få tilbake noe av det hellige forholdet til vårt daglige brød.
Klimaeffekten
Matkasting og overproduksjon av mat har ikke bare økonomiske følger, men store konsekvenser på miljø og klima. Karbon som er lagret i matjord som humus, er en kilde til fruktbare og sterke planter, mens karbon som er i atmosfæren som klimagasser, er en kilde til global oppvarming. Forskere anslår at jordkarbonet i verdens matjord er redusert med mellom 50 og 70 prosent. Alt dette karbonet er nå i atmosfæren som klimagasser. Trøsten er at det går an å få karbonet tilbake i jorda igjen, gjennom fotosyntesen, en levende matjord og ved å dyrke mest mulig grønt.
Frankrikes landbruksdepartement har beregnet at dersom vi øker karboninnholdet i verdens matjord med 4 promille per år, så vil det alene stoppe økningen av CO₂ i atmosfæren. Matprodusenter har altså muligheten til å spille en viktig positiv rolle i klimakampen.
Fra jord til bord
Vi balkongbønder redder nok ikke verden. Det monner ikke skikkelig med noen tomatplanter, urter, spiselige blomster og kanskje et lite epletre. Men, her oppe på balkongen får vi et aktivt forhold til disse store og langsomme prosessene. Vi iakttar dem og legger til rette for dem hver dag. I løpet av en halv sesong uten tilført organisk materiale oppdager vi den samme utarmingsprosessen som skjer i verdens matjord over tiår. Og på den neste halve sesongen kan vi bygge opp den igjen ved å kompostere vårt eget matavfall og skape levende matjord på balkongjordet vårt. Månelanding i miniatyr – her på balkongen.
Du kan fryde deg over å være del av det finstemte samspillet mellom jordliv og planter, og legge til rette for kretsløpet fra jord til bord, og tilbake til jorda igjen. Du kan se på plantekarene som et mikrokosmos, og kan legge til rette for levende matjord og sterke planter. Økosystemene blir begrensede, men likevel levende og livgivende. Dette krever kunnskap, og ganske mye tilstedeværelse. Men så gir det både røtter og mening. Og så masse deilig grønt, da.
Man skal ikke undervurdere effekten av at du har jord under neglene, der du sitter på jobben og knatrer i vei på tastaturet. Det kan minne deg på de grunnleggende syklusene her i livet – det blir kanskje til og med lettere å ta jordnære valg.
Følg NRK Debatt på
