Kronikk

Balansen mellom idrettsglede, rettssikkerhet, fair play og rigide regler

Er regelverket og domssystemet innen idretten tilfredsstillende? Er den alminnelige rettsfølelsen på plass? Om ikke bør noe gjøres.

OSLO 20110305. Ski-VM 2011 Holmenkollen. Langrenn 30 km, fellesstart, friteknikk kvinner lørdag. The

THERESE JOHAUG: Når hovedregelen er objektivt ansvar ved inntak av forbudte stoffer, og at eventuelle formildende omstendigheter kun vil ha betydning for utmålingen av straff, er mulighetene for fullstendig renvaskelse så å si ikke-eksisterende, skriver vår kronikkforfatter.

Foto: Kallestad, Gorm / NTB scanpix

Om du heter Therese Johaug og er en av Norges beste idrettsutøvere eller om du heter Fredrik og spiller på 3. divisjonslaget til Frigg IL, er du forpliktet til å følge NIFs lovbestemmelser.

Det er kanskje ukjent for folk flest at Norges Idrettsforbund har egne strafferegler og et domssystem for sine medlemmer. Dette ved siden av det sivile rettsapparatet. Slik har det vært siden den spede begynnelse av organisert idrett på slutten av 1800-tallet. Med tidens krav og utvikling har naturlig nok både regler og system blitt endret gradvis.

NIFs lov

NIFs lov, slik den ser ut i dag, består i tillegg til en rekke organisatoriske bestemmelser, av straff- og sanksjonsregler for disiplinærsaker, kamp- og konkurranseforhold og alminnelige straffeforhold. I tillegg er det egne bestemmelser for saker som angår doping. Disse reglene er i tråd med WADA-koden, som er de internasjonalt standardiserte reglene, utarbeidet av Verdens antidopingbyrå (WADA).

På lik linje med straffeprosessloven og tvisteloven i det alminnelige rettsvesen har også NIF lovbestemmelser som sier noe om hvordan saksbehandling og prosess skal foregå. Reglene er ment å sikre en så vidt grundig og forsvarlig behandling som påkrevd, og ivaretakelse av rettssikkerheten til partene.

Er rettsfølelsen på plass?

Hva har vi sett de siste månedene og ukene, med sakene til Sundby og Johaug? Er det noe som skurrer eller kan vi si at regelverket og domssystemet er tilfredsstillende som det er? Er den alminnelige rettsfølelsen på plass?

Selv om noen medieoppslag har vært unøyaktige og til og med presentert feil fakta, kan vi uansett konstatere at svært mange har stilt spørsmål ved idrettens regelverk. Dyktige jurister, advokater, leger, og andre personer med høy kompetanse på jus, rettssikkerhet og forsvarlig saksbehandling har kommet med sterk kritikk av hvordan systemet har behandlet utøvere og deres støtteapparat.

Kritikken og spørsmålene er berettiget og svært velkommen.

Et foregangsland i arbeidet for en dopingfri idrett

Samtidig kan det ikke sies for ofte at Norge har vært, og er, et foregangsland i arbeidet for en dopingfri idrett og at vi generelt har et solid juridisk rammeverk og organisasjon.

På mange nivåer jobbes det kontinuerlig med forebygging, kontroll, forskning, internasjonalt samarbeid og regelverksutvikling. Mye gjøres for å bekjempe en ukultur idretten ikke ønsker eller fortjener å være assosiert med. Dette arbeidet skal mange ha ros for!

At det er behov for strenge regler og en konsekvent praksis er også innlysende, dersom systemet skal fungere og vi skal nå et mål om fair play og idrettsglede for alle.

At det er behov for strenge regler og en konsekvent praksis er også innlysende, dersom systemet skal fungere og vi skal nå et mål om fair play og idrettsglede for alle.

I tillegg er det imidlertid viktig å ha klart for seg at dette verken trenger eller skal gå på bekostning av grunnleggende rettssikkerhetsgarantier og ivaretakelse av enkeltindivider. Vi må ha et profesjonelt, presist og konsekvent system, med regler som er anvendbare og som forutsetter bruk av sunn fornuft.

«Rettferdighet er det etiske minimum»

«Rettferdighet er det etiske minimum» sa den tyske juristen og filosofen Georg Jellinek så klokt en gang. Han ønsket med det å understreke noe altomfattende grunnleggende i et samfunn, og poengterte at det er en kontinuerlig oppgave å jobbe med. Idretten er en stor del av dagens samfunn!

Det er heller ingen selvmotsigelse å mene at det er behov for klare og strenge regler, og samtidig kreve at prosessen er forsvarlig og at viktige rettssikkerhetsgarantier ivaretas. Tvert imot vil antidopingarbeidet og utviklingen av et solid prosessuelt regelverk styrkes ved at det rettes fokus på dette. Det vil gi økt tillit til organene som styrer og kontrollerer, som videre vil bidra til å skape mer åpenhet og samarbeid i saker som oppstår.

Den siste tids hendelser har skapt overskrifter som berører folks rettferdighetssans og rettsfølelsen.

Den siste tids hendelser har skapt overskrifter som berører folks rettferdighetssans og rettsfølelsen. Det virker fullstendig meningsløst at et tilsynelatende alminnelig legemiddel skal kunne ødelegge en idrettskarriere og rasere tilværelsen til de involverte.

Utøverens juridiske utfordringer

Det mest meningsløse er likevel de juridiske utfordringene utøveren har når den skal forsøke å bevise sin «uskyld» og «ikke-klanderverdige» opptreden. Når hovedregelen er objektivt ansvar ved inntak av forbudte stoffer, og at eventuelle formildende omstendigheter kun vil ha betydning for utmålingen av straff, er mulighetene for fullstendig renvaskelse så å si ikke-eksisterende.

Skal ikke Johaug betryggende kunne smøre en sår leppe når en dyktig lege sier det er greit?

En slik regel virker også betenkelig og ekstra uheldig når den positive prøven er en følge av andres opptreden eller handling. Skal ikke Johaug betryggende kunne smøre en sår leppe når en dyktig lege sier det er greit? Hva med fotballspilleren Fredrik på 3. divisjonslaget? Skal ikke han også, uten å måtte google «dopinglisten», kunne bruke det som måtte trenges i medisinkofferten til laget?

Selvsagt må de kunne gjøre det uten å risikere og miste anseelse, nettverk, levebrød og hobby.

Ekstremt stor fallhøyde

Fallhøyden er ekstremt stor og konsekvensene dramatiske for dem som måtte være uheldige. Det er derfor helt avgjørende at idretten følger grunnleggende prinsipper om at en er uskyldig inntil det motsatte er bevist, og at det er reelle muligheter for å kunne bevise sin uskyld.

For dette kreves det kompetanse, systemer og økonomi på mange nivåer. Det forutsetter at idretten er så vidt profesjonell som det alminnelige rett- og domssystemet, og at de ledende organer er bevisst sitt ansvar. Om det avdekkes svakheter i systemet, må disse endres slik at det ikke får konsekvenser som strider med en alminnelig rettsoppfatning.

Rett blikket mot det som kan gjøres noe med. Vi skal ta lærdom av saker og ettergå disse skikkelig. Straff og sanksjon skal komme med alle fakta på bordet. Vi må vurdere, ta debatten og være kritiske til om vi har et system, hvor utøvere og støtteapparat kan være 100 % sikre på en grundig og forsvarlig prosess om katastrofen er et faktum.

Det er ikke tilstrekkelig å vise til programfestede erklæringer, visjoner om grunnleggende menneskerettigheter og et moderne rettsapparat. Skal begrepet «rettssikkerhet» ha noen verdi, må det settes ut i live og etterleves. Og det må gjelde for alle, både «Therese» og «Fredrik».

Følg Facebook og Twitter