Bak murene i Belarus

– Jeg tror noe kommer til å skje i Ukraina, skrev fredsprisvinner Ales Bjaljatski i et brev til meg høsten 2013. Det var flere måneder før opprørspolitiet ryddet Maidan-plassen og et halvt år før Russland okkuperte Krim-halvøya.

Det krøllete brevet med Ales sin håndskrift var skrevet i et fengsel i Belarus, der han sonet en mangeårig dom. Bak murene, med svært liten tilgang til uavhengig informasjon, været den politiske fangen at noe kom til å skje i nabolandet.

Åtte år senere har Russland startet en fullskala krig mot Ukraina. Troppene har også invadert fra Belarus. Tusener er drept, sivile mål er bombet og millioner flyktet.

Igjen sitter Ales i fengsel. Forskjellen er at han denne gangen deler skjebne med over 1300 andre politiske fanger som det totalitære regime har buret inne etter protestene i 2020.

Vi sender fortsatt kort til Ales i varetektsfengsel 1 i Minsk, der han har sittet i mer enn et år uten dom. Denne gangen vet vi ikke om Ales mottar noen av dem. Likevel sender vi flere kort. For at myndighetene skal vite at vi ikke har glemt han og de andre kollegaene hans fra Vjasna.

Vi har jobbet med Vjasna i mer enn tjue år. Ales var en av grunnleggerne av det belarusiske menneskerettshuset. Det måtte etableres i eksil i Vilnius 2007, da det var straffbart for aktivister og menneskerettsforkjempere å samles inne i landet.

Det var alltid spesielt å ta farvel når Ales og kollegaene hans skulle ta toget tilbake til Minsk etter å ha hatt noen dager i Vilnius der de hadde pustet ut. Der de kunne snakke fritt uten tanke på å bli avlyttet. Likevel slo det meg at Ales alltid hadde en ro da han dro, selv om han visste at han skulle tilbake til undertrykkelsen.

Før han ble fengslet høsten 2011 spøkte han da vi tok farvel med at han skulle unne seg en ukes kanotur den sommeren, for han visste at høsten kunne bli tøff, med lite frisk luft. Å gi Ales fredsprisen er derfor en anerkjennelse til alle dem som sitter fengslet eller har måttet flykte for å ha kjempet for frihet og demokrati i Belarus.

En av dem er Marfa Rabkova. Jusstudenten som har sittet fengslet i to år. Hennes forbrytelse var å drive frivillighetssentralen til Vjasna. For det ble hun dømt til 16 år bak murene.

Fredsprisen er også til henne og til alle familiene som klamrer seg til håpet om at datteren, broren eller ektemannen deres skal slippe ut. Som har vært vitne til at kjæresten ble mishandlet i varetekt eller hørt skrikene fra nabocellene. Historier og vitnesbyrd Ales Bjaljatskis team har dokumentert og deretter delt med FN og andre internasjonale organisasjoner for å sikre at de skyldige skal bli stilt til ansvar.

Det er det samme kravet om straffeforfølgning, som driver en av de andre fredsprisvinnerne i år, Senter for sivile rettigheter, som ledes av Oleksandra Matviuchuk.

Helt siden 2014 har hennes organisasjon vært med på å rapportere om tortur, fengslinger og forsvinninger i Øst-Ukraina og på den okkuperte Krim-halvøya.

Etter Russlands fullskala invasjon har senteret gått sammen med andre ukrainske organisasjoner, som Menneskerettighetshuset i Tsjernihiv, for å dokumentere grove menneskerettsbrudd begått av Russland over hele Ukraina. Målet er å stille Putin til ansvar. Matviuchuks styrke er evnen til å mobilisere bredt på tvers av ulike sektorer.

Etter at studentprotestene ble slått ned av daværende president Janukovitsj i november 2013 på Maidanplassen, etablerte prisvinneren SOS Euromaidan. Jeg kunne oppsøke kontoret deres i sentrum av Kyiv midt på natta i de kalde desembernettene, mens demonstrantene samlet seg på Maidan.

Det føltes da som et trygt samlingssted. På kontoret deres i Kyiv samlet unge aktivister seg for å forsvare fengslede demonstranter og dokumentere opprørspolitiets brutale framferd.

Vi har vært vitne til hvordan de sto på døgnet rundt under protestene og i årene etterpå for å sikre reformer som skulle ta Ukraina i mer demokratisk retning. De står fortsatt på, selv om de er slitne.

I en tid da nyhetssendingene våre er fulle av militære analyser, er stemmen fra en ukrainsk menneskerettsorganisasjon som vektlegger behovet for rettsoppgjør viktig å lytte til. Prisen bør også ses på som et signal til ukrainske myndigheter om viktigheten av å anerkjenne sivilsamfunnets rolle når samfunnet skal gjenoppbygges.

«Memorial var mamma – Mamma var Memorial», skrev Lana Estemirova på Twitter etter at fredsprisen ble kjent. I juli 2009 ble moren hennes, menneskerettsforkjemperen Natalia Estemirova, funnet drept i en veigrøft et snaut døgn etter at hun var blitt meldt savnet. Hun var på vei til Memorials kontor i Groznyj, som hun ledet, da hun ble dratt inn i en bil.

Natalia Estemirova etterforsket saker ingen andre turte å røre ved i Tsjetsjenia, siden overgrepene ofte pekte mot republikkens leder Ramzan Kadyrov. Natalia jobbet tett med Anna Politkovskaja, den anerkjente journalisten fra Novaja Gazeta som ble skutt i 2006 i Moskva utenfor leiligheten sin.

Fredag da fredsprisen ble delt ut, var det 16 år siden hun ble drept.

I Memorials arkiver ligger vitnesbyrd fra utallige ofre fra Russlands to kriger i Tsjetsjenia. Arkiver folk har vært redd skulle gå tapt etter at Memorial ble tvangsnedlagt av russiske myndigheter.

Denne prisen kan også ses som en anerkjennelse til alle dem som har mistet en bror, datter eller ektemann. Alle dem som på tross av trusler turte å vitne og bistå Memorial med å dokumentere overgrep begått av russiske myndigheter.

Prisen bør brukes som pressmiddel til å sikre at Memorial og andre menneskerettsorganisasjoner kan fortsette å drive sitt menneskerettsarbeid i Russland.

De siste månedene har representanter fra Memorial og andre russiske menneskerettsorganisasjoner, sammen med HRHF, vært pådrivere for å få på plass en uavhengig spesialrapportør i FN for å overvåke menneskerettssituasjonen i Russland.

Samme dag som fredsprisen ble annonsert, stemte FNs menneskerettsråd for å opprette en slik rapportør. Det skal sikre at menneskerettssituasjonen og de umulige forholdene til sivilsamfunnet fortsatt får internasjonal oppmerksomhet.

Vi vet ikke om Ales får komme for å motta prisen den 10. desember. Derfor vil ethvert postkort til Ales med gratulasjoner i fengsel være viktig å sende i ukene som kommer. Så belarusiske myndigheter ser at de ikke kan hindre at verden vet om det som skjer bak murene i Belarus.

Les også: