Lene Wikander er spaltist i Ytring, på radio og nett.
Først uttalte «ekspertene» at #MeToo ville bli et kortvarig blaff i strømmen av andre «slike kampanjer» på sosiale medier. De ble gjort grundig til skamme. Så ble kvinner advart av andre «eksperter» mot å delta i kampanjen med sine private historier. Den personlige kostnaden kunne bli for høy.
Kvinner aksepterte ikke en slik privatisering av problemet og fortalte likevel. Nå tas det til orde for å «nyansere debatten» ved å pulverisere den og inndele den i alvorlige, mindre alvorlige og bagatellmessige hendelser. Man vil ikke lykkes med det heller. Og det er selvfølgelig fordi hele #MeToo har vokst frem på et fjell av bagateller.
Kvinner har blitt seksuelt trakassert, undervurdert, nedprioritert, latterliggjort og redusert til kjønn gjennom generasjoner.
Når du helt fra du er liten har blitt fortalt hvor søt og pen du er, mens gutter ble fortalt hvor dyktige de var. Når du har fått høre at du «løper som en jente», blitt spurt om du har mensen når du er kritisk eller bestemt, bedt om å «manne deg opp» når du ikke er det.
Når du har blitt seksualisert og gjort til objekt av alt fra kolleger til fremmede menn på byen, reklame og journalister på en rød løper som spør deg hva du har på deg, men din sidemann om hva han gjør der.
Når du har levd i et Norge som de siste tre årene har akseptert en statistikk som forteller oss at nesten ti prosent av alle norske kvinner har blitt voldtatt. Når du daglig må se kvinnelige samfunnsdebattanter trues, sjikaneres og kjønnstrakasseres av det som denne uka har blitt dokumentert å være hovedsakelig norske menn på femti pluss.
Da har du lært at det er mannen som representerer normalen alle andre måles mot. Den hvite, heteroseksuelle mannen er selve gullstandarden blant mennesker. Det er et privilegium.
Og privilegier er som oftest usynlige for de privilegerte. De privilegerte tror at alle andre også blir møtt på samme måte som dem selv. Der menn kan se enkeltepisoder, ser kvinner den akkumulerte mengden av hendelser, bagateller og alvorlige overgrep som har gjort at vi nå lever i et samfunn som denne uka meldte om at over halvparten av alle norske kvinner mellom 25 og 30 år har opplevd seksuell trakassering.
Det er summen av alle bagatellene, selve systemfeilen og det strukturelle problemet som denne uka ga oss en faktaresistent oberstløytnant i forsvaret som ut ifra rent føleri og vill synsing, hevder at for mange kvinner i forsvaret, svekker Norges stridsevne.
Det er bagatellenes tyranni som har skapt et samfunn der norske kvinner i dag er høyere utdannet enn norske menn, men i snitt tjener 165 000 kroner mindre i året.
Det er det konstante dryppet av småplukk som har gitt Norge et av de mest kjønnsdelte arbeidsmarkedene i Europa der hele 70 prosent av dem som jobber i offentlig sektor i dag, er kvinner.
Kvinner er den største menneskegruppen i historien som har vært undertrykt og diskriminert over lengst tid. Likevel snakker vi fortsatt om «kvinners rettigheter» og ikke menneskerettigheter.
Likestilling er ikke bare en kvinnesak. Denne kampen er ikke kun en kvinnekamp. Bedre muligheter for kvinner betyr ikke dårligere muligheter for menn. Det betyr like muligheter for alle.
Kvinneforakt er ikke forbeholdt menn. Nettopp derfor gjennomsyrer den hele systemet vi har bygget kulturen vår på. Nå er systemet nede. Harddisken har krasja. Så da er det bare å beklage til alle dere som syns det er nok nå.
Dette er bare begynnelsen. Dette tar ikke slutt før også den bagatellen er ryddet av veien og alle blir behandlet som mennesker.
Følg debatten og
