Nasjonalmuseets direktør Karin Hindsbo svarer på vår kronikk med et innlegg som bærer preg av rent forsvar. Det er lite hensiktsmessig.
Formålet med vår kronikk har vært å understreke at vi er glad for den etiske debatten som Nasjonalmuseets avtale med Fredriksen Family Art Company har satt i gang. Samtidig er vi svært tydelig på at akkurat denne avtalen ikke bør være retningsgivende for norske museer.
Vi vil derfor kommentere både Karin Hindsbos og Kathrine og Cecilie Fredriksens kronikker i klartekst.
Ikke for hvetebrødsdager
Vi er selvsagt enig i at partenes intensjoner skal tas hensyn til når man fortolker dokumenter. Men det er ikke nok at disse intensjonene kommer til syne i kronikker på NRK Ytring. De må kontraktsfestes mer tydelig og detaljert enn vi ser i nåværende avtale for at de også kan brukes.
For kontrakter er ikke skrevet for hvetebrødsdager. De er utformet for å håndtere eventuell, og forhåpentligvis hypotetisk, uenighet.
Det er dessuten problematisk at Hindsbo først og fremst trekker frem de intensjonene som er enkle å forholde seg til, og ikke de som er utfordrende i et museumsetisk perspektiv. Fredriksen-familien er naturligvis en profesjonell aktør med egne interesser, og det kommer tydelig frem i de signerte dokumentene.
Kontroll må klargjøres
Nasjonalmuseet og Fredriksen-søstrene understreker i sine Ytringer at det er museet som tar alle faglige avgjørelser. De skriver blant annet at Fredriksen-familien «ikke [har] kontroll eller innflytelse over hvem som skal jobbe med samlingen, hva som skal forskes på eller hvem som skal ansettes i museet.»
At vi ikke kan se dette nedfelt i kontrakten, er kjernen i vår kritikk.
Det er vanskelig å tolke formuleringer som dette på noen annen måte enn at familien får for stor innflytelse over faglige avgjørelser:
«NM shall provide the curatorial services referred to below utilising its own qualified personnel for those purposes, but after discussing and agreeing the identity of the personnel and scope of those curatorial services with FF».
Om begge parter egentlig er enige om noe annet: Hvorfor kommer ikke det frem i den skriftlige avtalen?
For mange krav
Nasjonalmuseets direktør skriver videre at hverken langtidslån eller øremerkede midler kan være en betenkelig praksis. På generelt grunnlag er vi selvsagt helt enig, men det er heller ikke dét vi reagerer på.
Vi mener at denne konkrete avtalen er utfordrende, fordi dette langtidslånet og medfølgende midler er knyttet til for mange krav som kan sette museets faglige integritet i fare.
Medlemskap følger forpliktelser
Karin Hindsbo skriver så at det er usaklig å antyde at Nasjonalmuseet kan ekskluderes fra ICOM internasjonalt. Hun har helt rett i å påpeke at det er ytterst sjeldent slikt skjer, noe vi også tydeliggjorde i vår kronikk.
Det er likevel viktig å påpeke at det følger forpliktelser med medlemskapet i ICOM og Norges museumsforbund. Dette er ett av de spørsmålene NRK P2 ba oss svare på.
Vi har ikke fått svar fra ICOM sentralt, og kritiseres for å mene noe før det foreligger. Det er forståelig.
Samtidig har vi et selvstendig nasjonalt ansvar for å tilse at ICOMs etiske regelverk overholdes. Vi har i tillegg merket oss at ICOM i mars 2018 publiserte en tydeliggjøring av punkt 1.10, som konkretiserte at museenes integritet er absolutt.
Ønsker samarbeid
Som for alle andre medlemmer av Norsk ICOM og Norges museumsforbund, er dørene våre åpne for Nasjonalmuseet. Om vi hadde blitt gjort oppmerksom på avtalen før den ble offentliggjort, hadde vi også hatt mulighet til å komme med innspill til prosessen – ikke bare kritisert en signert avtale i media.
Våre dører er fortsatt åpne. Vi bidrar gjerne til at resultatet av den pågående debatten blir en reforhandlet avtale som i større grad samsvarer med ICOMs etiske regelverk. Vi vil selvsagt arbeide for at både museets og Fredriksen-familiens interesser er ivaretatt.
Avslutningsvis vil vi understreke at vi er glad for at nye former for samarbeid utprøves. Nå ønsker vi oss enda mer konkrete retningslinjer for offentlig-private samarbeid som norske museer kan ta i bruk. Derfor må kulturminister Trine Skei Grande igjen komme på banen.
Om vi arbeider sammen, er vi trygge på at vi kommer i mål.
