Først av alt: Takk til alle dere som stilte opp i går for å gjøre 17. mai til en fantastisk dag for barna! En ekstra honnør til alle dere som motvillig tok i et tak for å gjøre dagen til den suksessen det ble. I vårt langstrakte land er det i kveld mange slitne kropper som fortjent kan hvile, etter en kanon innsats for at andre skulle få en bra nasjonaldag!
Det er ikke å stikke under en stol at nok en del av dere som deltok i går, gjorde det mer av plikt enn av eget ønske, debatten som raste på Aftenposten i helgen er bevis på det.
I Norge har vi en sterk og levende dugnadsånd, vi har en forståelse av at dersom vi bidrar litt hver for oss, så vil fellesskapet tjene på det. Vi liker iallfall å skryte av det, til oss selv og andre. Vi liker å klappe oss selv på skulderen og si at vår fellesskapsfølelse og vår innsats for hverandre er en av tingene som gjør oss til et av verdens beste land å leve i. Her er man ikke overlatt til seg selv, her jobber vi sammen om et bedre samfunn.
En myte som bør avlives
Men gjør vi egentlig det? Er det fortsatt slik eller er det bare blitt en myte, en innbilning som ikke lenger er sann? Avisoverskriftene de siste årene kan tyde på sistnevnte. Nylig skrev NRK en sak om Gjerpen barneskole i Skien som opplevde at bare åtte av de nær 900 foresatte møtte på dugnad. En av dem som stilte mente at det var verdt det. De 90 minuttene denne ene dagen i året. For å sope og rydde i skolegården, for å gjøre den til et trivelig sted å være for elevene.
Selvsagt kan skole og kommune betale for dette arbeidet selv! Selvsagt vil det være til dels urimelig å mene at det er foreldrenes ansvar å gjøre dette arbeidet. Det er ingen som påstår noe annet! Men la oss tenke på dette i et økonomisk perspektiv. Et årsverk er betegnelsen på arbeidet en arbeidstaker kan utføre i løpet av et arbeidsår. I byggebransjen defineres ofte et årsverk som 1750 arbeidstimer.
På Gjerpen skole gikk de glipp av potensielt 1350 arbeidstimer som følge av foreldrenes manglende evne til å stille opp. Denne tapte arbeidskraften må tas igjen enten blant lærerstaben eller ved å leie inn profesjonelle, og dermed trekkes det fra skolens budsjett, noe som vil gå ut over elevene.
- Følg debatten: og .
Fører til økonomisk tap
Men hva med dugnaden i borettslaget, håndballen, korpset og speideren da? Ja, jeg forstår at det er mange som krever tiden din, jeg forstår at du kanskje har tidspress på jobben og må prioritere det, og jeg sier ikke at det ikke finnes gode grunner og påskudd for å ikke stille opp. Men at nærmere 900 foreldre plutselig fikk det veldig travelt, det har jeg vanskelig å tro på.
Det finnes flere eksempler: Madlaspeiderne i Stavanger måtte i 2013 avlyse sitt årlige loppemarked, fordi nesten alle foreldrene hadde kjøpt seg fri. Flere og flere foreninger tilbyr foreldre å kjøpe seg fri fra dugnadsarbeid. I 2013 kunne foreldre med barn i Madlaspeiderne velge mellom å betale 1500 eller å delta på 15 årlige dugnadstimer. Den gangen valgte litt for mange å kjøpe seg fri. Noe som ifølge artikkelen betydde at speiderne måtte leie inn et firma for å få malt klubbhuset, i tillegg til inntekten de tapte ved å ikke avholde loppemarkedet. Jeg tør å påstå at det samlede tapet her var større enn de pengene de fikk inn av foreldrene.
Enkelte tyr til bot for å tvinge folk til å stille opp, men det har man altså ingen rettslig hjemmel for, som Nettavisen stadig minner oss om, senest i denne saken. Dette er heller ikke veien å gå, mener jeg.
Jobber frivillig hvis det er givende
Heldigvis deltok 2/3 av den norske befolkningen i en eller annen form for frivillig arbeid i 2015. Av den gjenværende tredjedelen ønsket mer enn 50 % å delta i frivillig arbeid for en sak eller aktivitet de var opptatt av. Og her tror jeg vi er inne på noe. En av foreldrene som stilte opp på dugnaden på Gjerpen skole gjorde det fordi han ønsket et godt læringsmiljø for sønnen sin. Nettavisen har foretatt en av sine uhøytidelige målinger, som vi finner i samme artikkel som nevnt ovenfor. På spørsmålet «Liker du dugnader?», svarer 17 % ja og resten nei. Av de 26.000 som har svart på undersøkelsen i skrivende stund sier hele 37 % at de ikke kan fordra dugnader.
Jeg tror dette kommer av at de ikke opplever det som givende for dem selv, og hvis man ikke opplever det som givende for seg selv, er veien kort til å kjøpe seg fri, eller skulke.
Erstatt «dugnad» med «godhet»
Jeg mener det er på tide å avlyse dugnaden, innse at samfunnet er i endring og at vi må tilpasse oss. Jeg foreslår derfor å slutte å bruke ordet dugnad, og heller erstatte det med godhet. Dersom arbeidet er frivillig, forstått slik at man ikke tjener noe på å delta eller taper noe på å ikke delta, vil det jo være godhet som driver en. Ønsket om å handle slik at det gagner andre mennesker og samfunnet.
Ordet dugnad har fått en ufortjent negativ klang i vårt samfunn. Man kan ikke lenger forvente at alle skal stille opp på alle dugnader av moralske grunner. Mange av dem som deltar i dugnad gjør det også fordi de ikke vil bli dømt av dem som velger å delta. Dette er en annen ukultur, vi må slutte å snakke ned de som prioriterer annerledes enn oss. For som jeg skrev lenger oppe er det et hav av gode påskudd til å ikke delta på dugnad. Mange har ikke alltid anledning, men dette bør gjelde for mindretallet.
Å delta på et godhetsprosjekt virker mye mer oppløftende og givende enn å delta på dugnad. Det er ikke plikt forbundet med godhet. Bare belønning, i form av å møte andre foresatte, delta aktivt i barnas skole eller fritidsaktiviteter eller å øke sin egen selvfølelse. Her har jeg forskningen på min side.
