På helt sentrale politikkområder er det nå et så massivt sprik mellom ungdoms- og moderparti, at det vil være hyklerisk av AUF å be unge, miljøbevisste mennesker stemme på Arbeiderpartiet.
I AUF sitt miljø- og bærekraftprogram står det at økologi skal settes foran økonomi. Arbeiderpartiet, derimot, er enige med Høyre og Frp i at uerstattelige fjorder kan brukes som søppelkasser for gruveindustrien i bytte mot kortsiktig økonomisk vinning.
AUF foreslår en sluttdato for utfasing av petroleumsnæringa i Norge, mens Arbeiderpartiet vil bore etter mer olje i de sårbare nordområdene, selv om vi har funnet alt for mye for togradersmålet allerede.
Bruser med oljefjærene
Senest i februar var energipolitisk talsperson for Ap, Terje Aasland, ute og kritiserte Erna Solberg for å “fornærme” oljeindustrien. Statsministeren, som for øvrig fører akkurat like klimafiendtlig oljepolitikk som Arbeiderpartiet, hadde ikke annet enn konstatert at oljealderen ikke kan vare evig (en sannhet hverken hun eller Ap tar høyde for i praktisk politikk), før Aasland måtte ut og bruse med oljefjærene.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
AUF erkjenner at Norge har et ansvar for å kutte klimagassutslipp på hjemmebane, mens Jonas Gahr Støre jatter med når Solberg klistrer oss så tett til EU i klimapolitikken at ingen lenger vet hvor mye Norge skal ha kuttet hjemme i 2030.
Lista over effektive klimatiltak som ble gjennomført med Ap i regjering er sørgelig kort - utslippene gikk opp i Norge under de rødgrønne, mens de gikk ned i mange europeiske land vi liker å sammenligne oss med.
Det er et avgrunnsdyp mellom AUFs framtidsvisjoner og Arbeiderpartiets politikk.
Glimt av håp?
Det var glimt av håp da Jonas Gahr Støre ble lansert som lederkandidat. Støre sa, med sjeldent klare formuleringer, at klimautfordringene må legge rammen for resten av politikken. Den virkelige syretesten på Støres klimaengasjement måtte bli om han turte å være tydeligere overfor oljeinteressene enn sin forgjenger, og om han var villig til å uttale behovet for omstilling av oljeøkonomien - kanskje til og med sette et tidspunkt for når utfasingen av norsk fossilindustri skal begynne.
Støre strøk testen med glans. Det hjelper ikke at klima er rammen om du bare maler oljeplattformer på lerretet.
Isfronten
I det siste har norsk klimadebatt handlet mye om hvor iskanten i Barentshavet egentlig går, og hvor langt nord vi skal slippe oljeselskapene løs. Regjeringens nye definisjon av iskanten gjør at de aller nordligste blokkene i Barentshavet kan tildeles, stikk i strid med både miljøfaglige råd og togradersmålet.
Arbeiderpartiets landsmøte vedtok nylig at de ikke vil støtte en iskantpolitikk som begrenser oljeindustrien nå. Dette har AUF av uforståelige grunner markedsført som en seier. Men iskantvedtaket til Ap verner ikke en eneste av de blokkene som er lyst ut i 23. konsesjonsrunde.
AUF påstår de er motstandere av hele konsesjonsrunden, men når de driver valgkamp for Arbeiderpartiet driver de valgkamp for mer lete- og borevirksomhet - for mer av det som flytter isen nordover, mer rasering av sårbar natur.
Bytt strategi, AUF!
Mange som engasjerer seg i AUF gir uttrykk for en tro på at de kan forandre Arbeiderpartiet innenifra, og at grønne perspektiver skal kunne vinne fram. Men gitt at dette “grønne skiftet” uteblir i Ap år etter år, mens utslippene øker, kan det virke som om strategien er feil, eller virkemiddelbruken for svak.
FØLG DEBATTEN: NRK Debatt på Facebook
Hvis AUF virkelig vil endre Arbeiderpartiets klimapolitikk, bør de rasle med større sabler enn oppildnende og flinke taler på Aps landsmøte. AUF bør kreve endring, og bryte med Arbeiderpartiet om den ikke kommer.
Det vil sette Arbeiderpartiets snakk om “klima som ramme” i et avslørende lys om partiets unge, de som skal arve klimautfordringen, tar aktivt avstand fra tåkepraten - og slutter å legitimere den i valgkamp.
Valgkampnekt
Valgkampnekt er ikke et ukjent virkemiddel for AUF. I 2005 truet de rødgrønne ungdomspartiene med ikke å drive valgkamp for moderpartiene sine med mindre de innførte gratisk skolebøker.
Skolebøker er kanskje viktig, men det er ekstremt mye viktigere at Norge raskt omstiller seg fra fossilnasjon til grønn spydspiss, at vi slutter å smelte iskanten, og at vi redder livet på jorda fra fossilindustriens råskap og vekstøkonomiens ødslende logikk.
Noe av det mest åpenbare unge politikere kan gjøre for å sikre sin egen framtid, er å ikke drive valgkamp for det som ødelegger den. AUF bør tenke grundig gjennom om de med samvittigheten i behold kan fronte sin egen klimapolitikk i skolevalgkampen, uten samtidig å advare mot Arbeiderpartiet.
