Hopp til innhold
Kronikk

Arven etter Sverre Eika

Våre modigste leger tør ikke gi pasientene sine den hjelpen de trenger.

Ina Roll Spinnangr i Foreningen Tryggere Ruspolitikk.

Spørsmålet vi som samfunn må stille oss etter lege Sverre Eikas bortgang, er om vi skal kreve at systemet endelig stiller opp for dem han risikerte levebrødet sitt for å holde i live, skriver kronikkforfatteren.

Foto: Tommy Strømmen

Da jeg traff Sverre Eika for første gang, trodde jeg knapt mine egne øyne.

Med glattbarbert hode, militærbukse, knyttnevehilsen og T-skjorte fra kampsportmerket Fighter, fremstod han mer som en soldat enn en lege.

Det skulle vise seg at han på mange måter var begge deler. For der andre leger ville ha gitt opp i møte med systemet, gikk Sverre i krigen for alle som trengte hjelp. Og når systemet nektet å hjelpe, hjalp han dem selv.

Det har blitt viktigere å sørge for at ingen dør i behandling, enn å sørge for at ingen dør.

Oslo Domkirke var fylt til randen da «de narkomanes lege» Sverre Eika ble bisatt mandag. Hva gjorde egentlig denne fargerike legen, og hva kan vi lære av ham?

Mange av Sverres pasienter hadde sammensatte problemer.

Én hadde fått hjerteproblemer av metadon, men var blitt nektet å bytte til et tryggere medikament i LAR, legemiddelassistert rehabilitering. En annen, som gikk på dialyse og hadde kort tid igjen å leve, ble nektet skikkelig smertebehandling på grunn av rusavhengigheten.

LAR skal hjelpe dem som er avhengig av opioider, som heroin og morfin, over på godkjente legemidler, som også inneholder opioider.

Andre igjen hadde falt ut av behandling, fordi de var avhengige av flere stofftyper enn det LAR ville tilby, eller fordi de ikke klarte møte opp for å hente medisinen sin.

Kanskje hadde tilsynsmyndighetene også tatt Sverre til slutt, hvis døden bare hadde ventet.

Sverre var ikke en som skrev ut vanedannende medisiner til enhver. Tvert imot.

Selv om han ønsket en mer liberal forskriving til rusavhengige, og messet om å bruke «hele felleskatalogen», støttet han en streng forskrivningspraksis for folk flest.

Mange av hans pasienter hadde imidlertid så store utfordringer, at hans første prioritet var å holde dem i live, eller gi dem verdighet den lille tiden de hadde igjen.

Lege Sverre Eika har jobba med LAR pasienter og narkomane i mange år.

Sverre Eika var legen som valgte å gjøre det som var rett for pasienten, ikke systemet, skriver kronikkforfatteren.

Foto: Truls Alnes Antonsen / NRK

For Sverre var realist. Han visste at hvis han ikke gav dem medisiner, ville de bare oppsøke gatemarkedet, med elendigheten og dødsrisikoen dét innebar.

Spørsmålet er hva slags tilbud disse pasientene nå vil få, når Sverre er borte.

Sverre var ikke en som skrev ut vanedannende medisiner til enhver.

Jeg skulle ønske jeg kunne si at arbeidet han startet vil fortsette, og at alle pasientene hans om litt vil få samme gode hjelp av andre leger. Men det er vanskelig å være så optimistisk.

For stadig flere av våre modigste leger blir skremt fra å gi ruspasientene hjelpen de trenger.

Flere har den siste tiden fått tilsynssaker, og én av Sverres nærmeste samarbeidspartnere mistet i fjor retten til å forskrive medisiner. Dette bidro mest sannsynlig til økningen i overdoser i 2020.

Kanskje hadde tilsynsmyndighetene også tatt Sverre til slutt, hvis døden bare hadde ventet.

Vi vet at dødeligheten går ned når vi gir rusavhengige lovlig tilgang til rett medisin. Hvorfor står da så mange av de sykeste fortsatt utenfor behandling i dag? Det kan virke som om systemet er blitt mer opptatt av å beskytte seg selv, enn å beskytte pasientene.

Der andre leger ville ha gitt opp i møte med systemet, gikk Sverre i krigen.

For det har blitt viktigere å sørge for at ingen dør i behandling, enn å sørge for at ingen dør.

Det sier seg selv at ingen lege har lyst til å være den som skriver ut medisinen som en pasient dør av. Men ingen lege burde heller ha lyst til å være den som lar pasienter dø fordi behandlingen de trenger har en viss risiko.

Sverre viste at en god lege fint kan unngå å bli noen av delene.

Spørsmålet vi som samfunn må stille oss etter Sverres bortgang, er om vi skal la systemet fortsette å beskytte seg selv, eller kreve at det endelig stiller opp for dem Sverre risikerte levebrødet sitt for å holde i live.

Det er lett for politikerne å si at vi skal gjøre det siste, men for dem som nå har mistet sin beskytter, er fallhøyden ved tomme løfter uendelig stor.

Ruspasienters rettigheter må styrkes, og leger må føle seg trygge på at de kan gjøre det de mener er best for enhver pasient, uten å frykte sanksjoner.

Han fremstod mer som en soldat enn en lege.

Det er nødvendig for at behandlingsapparatet skal få rom også for de krevende pasientene. Til slutt må vi erkjenne at det viktigste målet med rusbehandling er å redde liv og gi livskvalitet – også til dem som ikke klarer å bli rusfrie.

Dét hadde vært arven etter Eika.