Kronikk

Arv er et onde

Det er på tide å gjeninnføre arveavgiften.

Kiste bæres til graven (ill.foto)

Arv forsterker forskjeller. Det at du bestemte over noe i livet og at du dermed også skal bestemme over det når du er død, tar ikke inn over seg at en fullstendig råderett over formue har sterke negative sider for samfunnet, skriver kronikkforfatteren. (Ill.foto)

Mer arv betyr mindre arbeid. I en fersk rapport slår Statistisk Sentrabyrå fast at den såkalte «Carnegie-effekten» fører til at arv har en negativ effekt på folks arbeidsinnsats.

Mer oppsiktsvekkende er at vi som samfunn aksepterer overføring av verdier fra en generasjon til en annen som rettferdig.

Døde mennesker bestemmer over store verdier

At personer som er død fører sine eiendeler og verdier, normalt til sine barn eller gjennom å testamentere dem bort, er et utbredt fenomen i verden. Ordningen var viktig da folks liv var avhengig av å arve familiegården, men samfunnet har endret seg siden den tid.

At tante Lise fortsatt bestemmer over formuen sin når hun legges i en kiste er problematisk dersom vi ønsker et samfunn der folk gjennom utdanning og arbeid kan bygge opp materiell velstand og sikkerhet.

Om du er kongen av Norge eller tigger på Karl Johan, sikkert er det at vi alle skal dø en dag. Det kan stilles spørsmål med hvorfor vi tar det som en selvfølge at en død person skal bestemme hva som skal skje med sine eiendeler når personen er borte.

Arv har en negativ effekt på folks arbeidsinnsats.

Hensynet til fellesskapet

Slutningen at du bestemte over noe i livet og at du dermed også skal bestemme over det når du er død, tar ikke inn over seg at en fullstendig råderett over formue har sterke negative sider for samfunnet. Økte forskjeller skaper mindre tillit, færre muligheter og innskrenker folks reelle frihet. Derfor bør menneskers råderett i størst mulig grad ende når man fysisk dør.

Det har riktignok en verdi å vite - mens du er i live - at du kan etterlate dine arvinger verdier. Men det betyr ikke at den verdien opphøyer de negative konsekvensene av arven. Derfor må vi som samfunn i fellesskap avgjøre hvordan vi skaper et rettferdig og godt samfunn.

Du fortjener ikke pengene

Det blir ofte sagt at «å bli født i Norge er som å vinne i lotto». Men det er ikke din fortjeneste at du ble født i verdens rikeste land med store muligheter for et godt liv. Du vokser opp i en familie som du ble født inn i helt tilfeldig. Dersom du blir født inn i en rik familie i Norge har du statistisk sett enda større sjanser for å lykkes enn andre i samme samfunn, i tillegg til det har du et rettslig krav på dine foreldres formue.

Gjennom oppveksten og kulturen vår tar vi for gitt at vi en dag skal arve våre foreldre uten å problematisere at dette er en ordning som slår tilfeldig ut. Å vokse opp i familiens hus kan skape en spesiell tilknytning og affeksjon som ikke skal underdrives. Hus og eiendeler kan bli en del av identiteten din. Derfor er det viktig at en debatt om arv handler om de store maktstrukturene og ikke handler om at staten skal ta barndomshjemmet til folk.

En fullstendig råderett over formue har sterke negative sider for samfunnet.

Arv konsentrerer makt

77 av Norges 100 aller rikeste har startet med en stor arv. Dette har gitt dem muligheter mange i samfunnet ikke har. I tillegg virker arv forsterkende på generasjonsulikheten.

I Norge dør de fleste når de er 80 år. Dersom de har barn er barna som oftest et sted mellom femti og seksti år når de arver. Dette er alderen der folk ofte har vært yrkesaktive lenge og har godt etablert økonomisk. På toppen av dette får de arve, ofte betydelige summer. Over tid fører dette til større og større generasjonsforskjeller.

Skatt på død og sorg

Argumentasjonen mot arveavgift har i hovedsak vært preget av slagord som: «Skatt på død». På denne måten skapes et bilde av at fellesskapet stjeler fra deg mens du sørger. Men hele denne argumentasjonen bygger på at du har et krav på alt av verdi den døde har samlet seg i løpet av livet. Noe som ikke er selvsagt.

Skatt på arv, eller arveavgift, stammer fra det gamle Rom, hvor Keiser Augustus innførte en avgift på en tjuendedel av all arv. I Norge hadde vi arveavgift siden 1700-tallet og fram til dagens blåblå regjering avskaffet den.

Å fjerne arveavgiften er et tiltak for å øke forskjellene i Norge. Det er både rettferdig og nødvendig å gjeninnføre denne avgiften.

Å fjerne arveavgiften er et tiltak for å øke forskjellene i Norge.

Det finnes gode kompromisser

Den franske stjerneøkonomen Thomas Pikkety mener at arv er den viktigste faktoren for at penger og makt samles på stadig færre hender. Derfor er en innretning på arveavgiften som virker omfordelende noe av det viktigste vi kan gjøre for å sikre god omfordeling.

Det finnes en gylden middelvei mellom det å avskaffe arvesystemet og å la arv være uregulert. En arveavgift eller avgift på dødsbo er i Danmark i dag på 15% over et bunnfradrag, og i Storbritannia på 40% over bunnfradraget.

Slike innretninger tar et oppgjør med historiske arvede privilegerer som har pågått i generasjoner. Storbritannia på 40% over bunnfradraget. Slike innretninger tar et oppgjør med historiske arvede privilegier som har eksistert i generasjoner og styrker omfordelingen. Det viktigste er at det skapes en reell omfordeling der vi skaper et samfunn med mindre forskjeller og mer rettferdige muligheter for alle.

For å klare det er skatt på arv helt nødvendig.