Kronikk

Artsutryddelse på en tallerken

Den norske villaksen er nå på lista over truede og utsatte dyrearter. Det er et gedigent nederlag for norsk naturforvaltning.

Bjørnar Neteland med Storlaks Vossa

TRUET: I to tiår har rømt oppdrettslaks og lus fra oppdrettsanlegg blitt identifisert som villaksens største trussel. Likevel har vi ikke gjort noe med det, skriver kronikkforfatterne, og får støtte fra en rekke andre miljøvernere. På bildet Bjørnar Neteland med storlaks i Vosso.

Foto: Privat

I dag rødlistes den atlantiske laksen i Norge, og det er ikke til å tro. Laksen er et ikonisk norsk dyr. Den er avbildet på helleristninger i Alta og figurerer i Norrøn mytologi.

Laksen utgjorde en vesentlig del av næringen til de som fulgte isen til Norge, og i århundrer var den en hjørnestein i norsk husmannskost. På 1800-tallet ga den opphav til Norges første turistindustri som fremdeles genererer milliardbeløp i bortgjemte norske elvedaler.

I dag er fisken en livsstil for alt fra bygdefolk og fiskebomser til finansfolk og kongelige.

Men først og fremst er laksen en mirakuløs skapning. Den fødes i klare, bratte elver langs hele kysten vår, svømmer ut i sjøen og sprer seg utover enorme havområder. Den svømmer fra tunfisk ved Færøyene, unnslipper hval ved Svalbard, beiter på småfisk ved Grønland og blekksprut ved Nova Semlja.

Når dagene igjen blir lange, vekkes et instinkt som er mange hundre tusen år gammelt, og ved hjelp av uutgrunnelige prosesser navigerer den hjem til elva der den ble født, for å gi liv til en ny generasjon.

Naturen er i ferd med å forsvinne foran øynene våre.

Foreløpig er laksen bare satt på den nasjonale rødlista, og det kan være fristende å tro at det som skjer i dag, ikke bør tillegges for mye vekt. Men ikke bare har Norge en større villaksstamme enn noen annen enkeltnasjon, den norske laksens skjebne er skremmende lik skjebnen til mange andre dyrearter over hele verden: orangutanger i jungelen på Borneo, neshorn på den afrikanske høysletta og frosker i den brasilianske regnskogen.

Den norske laksens nederlag er en del av et mye større nederlag - i en global kamp for jordas biologiske mangfold.

I dag dør arter ut mellom 100 og 1000 ganger raskere enn de gjorde før mennesket dominerte planeten. Virveldyrpopulasjoner er mer enn halverte på 50 år. I havene er populasjonene av større fisk reduserte til 10 prosent av hva de var på femtitallet. Naturen er i ferd med å forsvinne foran øynene våre.

Grunnene er mange og komplekse, men for den norske laksens del er forklaringen enkel.

Innsiget av villaks til elvene er mer enn halvert siden åttitallet.

Da vi omsider stanset et skjødesløst overfiske og hensynsløse elvereguleringer, forelsket vi oss i en næring bygd på villaksens skuldre. Lakseoppdrettsnæringen er åttedoblet i løpet av tretti år, og i dag svømmer ufattelige 400 millioner tamlaks i merder langs kysten.

Det samlede innsiget av villaks til elvene er mer enn halvert siden åttitallet og var i år beregnet til under en halv million individer.

Tettheten av laks i merdene, og tettheten av merder i fjordene, gir oppblomstringer av lakselus. Når vill unglaks svømmer ut fra elver, blir de møtt av en menneskeskapt biologisk storm. I tillegg rømmer flere hundre tusen tamlaks hvert eneste år, dyr som ligner på sitt ville opphav, men i realiteten er mer lik broilere.

Fra merdene svømmer de opp i elver, formerer seg med villfisk og eroderer et arvemateriale som er finslipt av rovdyr, hydrologi og geologi gjennom flere hundre tusen år.

I to tiår har vi visst at lukkede merder ville løst problemene. Og i to tiår har næringen fortsatt som før.

I to tiår har rømt oppdrettslaks og lus fra oppdrettsanlegg blitt identifisert som villaksens største trussel. I to tiår har vi visst at lukkede merder ville løst problemene. Og i to tiår har næringen fortsatt som før, og motarbeidet ethvert tiltak som monner.

For når lusegrenser overskrides og oppdrettere får pålegg om å senke produksjonen, går hele oppdrettsregioner sammen og saksøker staten. De setter i gang FOU-prosjekter om merking av laks, og motarbeider merkingsteknologier som allerede eksisterer. De finansierer organisasjoner som overdriver andre trusselfaktorer og tier om lus og rømminger. Sentrale oppdrettere, flere eid av noen av verdens rikeste mennesker, avviser lukkede merder fordi det vil gi mindre inntjening.

Bransjen prøvde endog å stanse dagens rødlisting ved å omtale forskningskonsensus som «synsing». Det finnes ansvarlige produsenter i Norge, men som helhet driver oppdrettsnæringen en åpen krig mot naturmangfoldet.

Vi hadde lenge et lite håp om at politikere, forvaltning og byråkrati skulle tøyle oppdrettsnæringen, men det har ikke skjedd. I stedet har norske myndigheter og norsk forvaltning blitt stadig mer sammenfiltret med akvakulturnæringen.

Når vill unglaks svømmer ut fra elver, blir de møtt av en menneskeskapt biologisk storm.

Regjeringer utnevner fiskeriministre med aksjeposter i oppdrettsselskaper. Mattilsynet fungerer som bransjens lobbyister i Brüssel, og næringen får unntak fra miljøreguleringer og kan dumpe medisiner som er katastrofale for krepsdyr og plankton rett i sjøen.

Anbefalinger fra villaksforskningen blir vannet ut og omsatt i utilstrekkelige «handlingsplaner», der det eneste som ikke adresseres, er de egentlige truslene. Oppdrettsnæringen har blitt et demokratisk problem.

De to siste tiårene med norsk villakspolitikk viser at forvaltningen tar sine føringer fra makt, ikke fra kunnskap. At villaksen nå blir rødlistet, er et endelig bevis.

Når vi ikke lenger kan ha tillit til den makten vi har gjennom forvaltningen, står vi igjen med den lille makten vi har som forbrukere.

Den norske laksens nederlag er en del av et mye større nederlag.

Før oppdrettsnæringen lukker merdene sine, spiser vi ikke lenger norsk oppdrettslaks. Unntak gjøres for de få produsentene som allerede produserer i lukkede merder. Og vi oppfordrer andre til å slutte seg til oss.

Dagens rødlisting viser at norsk oppdrettslaks ikke bare er en av Norges viktigste eksportvarer, men også artsutryddelse på en tallerken.

I tillegg til forfatterne har følgende personer underskrevet denne kronikken:

George Monbiot, forfatter, journalist og miljøverner; Gert Nygårdshaug, forfatter; Carl Safina, forfatter, marinbiolog og professor ved Stony Brook University; Shabana Rehman, forfatter og artist; Lars Lenth, forfatter; Gunnar Staalesen, forfatter; Torbjørn Ekelund, forfatter og redaktør; Vegard Heggem, villaksbonde; Lars Nilssen, filmskaper; Henriette Steenstrup, skuespiller; Jan Vardøen, filmregissør; Niels Christian Geelmuyden, forfatter; Stig Inge Bjørnebye, sportsdirektør og laksefisker; Tom Stalsberg, forfatter og redaktør av 4-4-3 Gatelagsmagasinet; Dylan Tomine, forfatter; Dagfinn Nordbø, tekstforfatter; Frank Tønnesen (Tønes), visesanger; Andres Diaz, musiker og fluefisker; Andre Eriksen, skuespiller og multikunstner; Even Aas-Eng, mediegründer og investor; Elisabeth Schanche, professor i psykologi ved UiB; Jon Vøllestad, psykologspesialist og førsteamanuensis ved UiB; René Zografos, forfatter og journalist; Kjetil Grutle, vokalist i Enslaved; Håvard Stubø, musiker; Cato Bekkevold, musiker og sportsfisker; Børge Lund, tegneserieskaper; Ruben Oddekalv, Norges Miljøvernforbund; Einar Selvik, komponist og musiker i Wardruna; Gitte Sætre, kunstner; Inger-Marit Saastad, billedkunstner; John Audun Hauge, skulptør; Kay Arne Kirkebø, billedkunstner; Marianne Molid, billedkunstner; Maria Råkil, musiker; Anne Katrine Senstad, kunstner; Asgeir Alvestad, sportsfisker og blogger; Bendikk Lillebø Furubotn, fluefisker; Synne Trippestad Berg, fluefisker; Regine Emilie Mathisen, manager for det norske fluefiskerlandslaget; Erlend Vivelid Nilssen, daglig leder Veig; Henrik Stensig, Daglig leder M`labs; Arild Alvsåker, leiar Steinsdalen Grunneigarlag; Hardanger villfisklag; Emil Blattmann, gründer; Reidar Staalesen, kommunestyrerepresentant for AP; Jørgen Platou Willumsen, billedkunstner; Joakim Andreassen, gründer og fotojournalist; Bjørn Tomren, musiker; Ellen Andreassen, skuespiller.

Villaks i Målselvfossen
Foto: Shutterstock