Høyere kvalitet og økt maktspredning. Dette har vært mantraet til Thorhild Widvey siden hun inntok kulturministerstolen i 2013. Dersom hun ønsker å følge opp ordene med handling, har hun i høst fått et krystallklart råd fra landets kunstner- og kulturarbeidere: Ikke flytt behandlingen av kunstnerstipend lenger bort fra kompetansen til dem som kjenner feltet best – de aktive, profesjonelle utøverne selv.
Grunnen til at vi velger å minne kulturministeren om hennes egne mål akkurat nå, er rapporten «Gjennomgang av Norsk kulturråd», som ble overlevert til Widvey i sommer. Her er ett av forslagene å overføre ansvaret for å oppnevne stipendkomiteer bort fra kunstnerorganisasjonene og over til Kulturrådet.
Det argumenteres med behov for «armlengdes avstand» i kulturfeltet, og det er bra. Det er når det kommer til hvem som skal holdes på armlengdes avstand fra hvem – og hvorfor – at forslaget slår sprekker.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Historisk fundert
For den gjengse kulturkonsument kan kanskje detaljene rundt hvordan man bestemmer hvem som sitter i komiteene og deler ut kunstnerstipend virke perifere og uvesentlige.
Men helt siden det første kunstnerstipendene ble delt ut 1836, har disse stipendene vært en helt avgjørende bærebjelke for et kvalitetsrettet og nyskapende kulturliv. Å arbeide som kunstner gir få garantier om sikre inntekter. Kunstnerstipender er for norske kunstnere en av svært få veier til delvis økonomisk stabilitet og rom til å fordype seg i sitt fag.
Hvordan prosessen rundt kunstnerstipendene fungerer, er med andre ord en svært viktig del av kulturlivet generelt – hvem gis økonomisk støtte til å fortsette å utvikle sitt kunstnerskap? Og hvem bestemmer hvem som fortjener denne støtten?
LES OGSÅ: Frykter politikerne vil kuppe kunsten
Mindre maktspredning, ikke mer
I dag spres makten knyttet til stipendutdeling ut på flere titalls tusen av landets kunstnere: Kunstnerorganisasjoner fra hele landet nominerer utøvere til å sitte i stipendkomiteer. Sammensetningen av komiteene blir bestemt gjennom en demokratisk prosess, der flertallet av landets aktive kunstnere har muligheten til å fremme nominasjoner og stemme.
Forslaget som nå ligger på kulturministerens bord er å flytte makten til Kulturrådet, som selv skal oppnevne rådsmedlemmer. I utvelgelsen til Kulturrådet skal kjennskap til økonomi og ledelse vektlegges mer enn i dag.
Hvem var det som snakket om maktspredning, igjen?
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter
Skuffende og overraskende
Fagfellevurdering er en kjent modell for kvalitetssikring i for eksempel forskning, og sikrer at kunstnere kan føle seg trygge på at deres søknad om stipend vil bli behandlet av dyktige fagfolk som kjenner deres felt fra innsiden. Samtidig følger det med denne modellen strenge krav til komiteenes utnevnelse, habilitet, selvstendighet og kontroll av tildelinger.
Det er derfor skuffende og overraskende at gruppen som har gjennomgått Kulturrådet fremstiller det å ha nær kjennskap til feltet som en ulempe – som en mangel på armlengdes avstand. Armlengdes avstand til hva?
Forslaget om å gi Kulturrådet makt over sammensetning av stipendkomiteen innebærer en risiko for at denne utrolig viktige komiteen settes sammen på bakgrunn av nettverk og bånd innad i Kulturrådet.
Sju mennesker – som ikke engang behøver å ha kunstfaglig bakgrunn – skal gis kontroll over selve kjernen i norsk kunstnerpolitikk. Det som foreslås vraket er en demokratisk, desentralisert prosess som nyter bred tillit i fagmiljøene.
Faglig tillit
Forslaget som Thorild Widvey nå må ta stilling til, åpner for en enorm maktkonsentrasjon og manglende respekt for den kunnskapen kunstnere som yrkesgruppe sitter på.
Det finnes måter å pusse opp dagens tildeling av stipender til kunstnere, for å klargjøre prinsippene som ligger bak komiteens beslutninger og gjøre systemet enklere. Kunstnerorganisasjonene bør tas med på råd når det foreslås en oppussing.
Vi stiller oss til disopposisjon og ser frem til videre dialog.
