Så har vi entret november, en måned som lider under en kombinasjon av dårlig branding og alvorlig feilhåndtering. En måned best kjent for å være en kombo av kald, deprimerende og fuktig – på den kjipe måten.
I min optikk er november kanskje den mest misforståtte måneden av dem alle.
November er som en båt på land. Tilsynelatende helt ubrukelig, men egentlig bare feilplassert. På vannet er den din beste venn i gode og onde dager.
Slik er november.
November med sin stillhet og sitt mørke. November, måneden som vi behandler som om den var juni, og deretter river oss selv i håret fordi vi er trøtte og har mindre energi enn vanlig.
November er en rolig måned, en måned med lite lys og mye natt. Med dype regnskurer du ikke ser, bare hører. Råttent løv og våte stier. En nydelig måned for ettertanke og tilbaketrekning, for mindre aktivitet og mer ro.
Når man beveger seg med svartkjele og sovepose i novemberskogen skjer det helt automatisk. Man sovner tidligere og sover lenger.
Når man endelig våkner i grålysningen og ser sola komme mens kaffen simrer på primusen, ja da er klokka allerede godt inne i morgenrushet for de i byen.
Når du er der ute er det er ingen som prøver å kjøre dagsmarsjer på 12 timer, ingen ligger og irriterer seg over at man blir trøtt kl. 17, fordi det er helt åpenbart når du står i det:
November var ment for hvile og ettertanke i lange bålkvelder.
Så kommer vi hjem og inn og plutselig er det som vi har glemt hvem vi blir i november. I stedet forventer vi å prestere på topp. Og når det ikke skjer, når morgenen kommer før vi er uthvilt, når sofaen er så mye mer forlokkende enn før, og når overskuddet har forsvunnet i et sort hull, ja da fortviler vi.
Da kommer følelsen av å ikke strekke til, å ikke få til. Ikke være glad nok, energisk nok, ikke få til nok.
Det er litt som å slå seg selv i hodet over å være våt når man står midt i elva. For faktum er at vi ikke hører etter, vi er for langt unna den delen av oss selv som resonnerer med verden.
Hele naturen hviler, bortsett fra oss, og så lurer vi på hvorfor vi er trøtte.
Hva om november var den måneden der det var meningen at du var litt melankolsk?
Hva om det var den måneden der du kunne gi plass til ettertanke, til de mørkere sidene av livet. En måned med pledd, kakao og få krav.
Hva om det var den måneden der du kunne tillate deg at du ikke var så effektiv, ikke var så flink, ikke trente riktig så mye.
Rett og slett fordi det er det november er, en hvilemåned, en sovemåned, og en måned med rom for alt det vi vanligvis gjemmer nederst i livets sekk.
