Det er med glede vi i Miljøpartiet De Grønne observerer at H og Ap kommer etter oss i ønsket om avkriminalisering av rusbruk. Det er også på tide at den mye brukte frasen «hjelp i stedet for straff» begynner å fylles med konkret innhold.
Hadia Tajik uttaler i NRK Ytring 9. okt., og i Aftenposten 12.okt. at brukere av illegale rusmidler bør bli fulgt opp av en nemnd, og at nemnda skal avgjøre om det er snakk om rusavhengige eller «spenningssøkere». Avhengige skal få behandling mens «spenningssøkerne» skal kunne få bot.
Her utviser Tajik et forenklet syn på rusproblematikk, noe Sturla Haugsgjerd i Foreningen Tryggere Ruspolitikk alt har kommentert.
Behandling betyr ikke legalisering
Hun henger nemlig igjen i en tankegang om at straff virker preventivt på rusbruk. EMCDDA har forsket på dette, og vist at rusbruk går opp og ned helt uavhengig av straffenivået. Vi kan alle være enige om at uregulert produksjon og omsetning skal være forbudt. Vi kan også være enige om at det ikke skal være «lov» å besitte enkelte substanser, men det finnes bedre sanksjoner enn bøter. Dette har ingenting med legalisering å gjøre, slik Tajik forsøker å framstille det i et forsøk på tåkelegging.
De Grønne mener at når politi, skole eller helsevesen observerer mennesker med åpenbare rusproblemer, skal de kunne henvise dem til en nemnd som først og fremst gir informasjon og tilbud om individuell behandling og oppfølging. Et slikt tilbud skal være frivillig, og det skal ikke trues med bøter eller straff hvis man takker nei.
Vi tvinger ikke kreftpasienter til behandling, og hvis vi mener alvor med å flytte rusbruk over til helseområdet, ja da må samme logikk gjelde for ruspasienter.
Hjelp fungerer best
Hva så med «tøffingene på fest» – ungdom som av ulike grunner eksperimenterer med rusmidler? Tajik mener at bot fortsatt skal være en reaksjonsform overfor slik bruk. Om vi ser bort fra at behovet for å «tøffe seg» vel så gjerne kommer av følelse av utenforskap som spenningsøken, ser Tajik med dette altså ikke ut til å ta inn over seg at straff ikke innvirker på bruken.
Hvorfor skal vi da fortsette å bruke inngrep som stempler oppegående ungdom som kriminelle og outsidere? Er det hensiktsmessig at de gjemmer seg for politi og hjelpeapparat den dagen spenningssøkingen eventuelt vipper over i noe mer alvorlig? Hvorfor skremme dem bort når vi ønsker å invitere dem til samtale om risikoen ved rusbruk?
Følg debatten: og
Hvis straff, hva slags?
Politiet kan beslaglegge rusmidlene fra mindreårige brukere, som de i dag gjør med alkohol. De kan også henvise ungdom i risikosonen til en nemnd, men her bør ikke bøter stå på menyen. Mistanke om bruk bør ikke gi grunnlag for vilkårlig ransaking og urinkontroller som i dag.
Hvis Tajik insisterer på å ikke ta steget helt ut og gjøre det vi vet virker, ville det hjelpe om hun klargjør hvilken type bøter hun ser for seg: Er det bot som gir prikk på rullebladet? Forenklet forelegg som man får når man kjører for fort? Eller sivilt gebyr à la parkeringsbot?
Forskjellen i konsekvenser er betydelige, og som mulige samarbeidspartnere ønsker vi klarhet i hvor Ap står i dette spørsmålet.
