For et par uker siden ble min 63 år gamle far slått ned av to unge somaliske menn. Han hadde gitt deres yngre bror tilsnakk for å kaste stein på vinduet hans, og så hadde de kommet for å hevne seg.
Den ene hadde snakket til han, og så slo den andre til han bakfra. Det resulterte i en blåveis og en politianmeldelse. Min gamle arbeiderklassefar ble slått ned utenfor sitt eget hjem.
Min arabiske innvandrerfar, vel å merke, bor på Lindeberg, har ikke utdannelse, arbeider i Posten og har ødelagt skulderen sin med å løfte pakker i over 30 år.
Dårligere arbeidsbetingelser
Før var det bedre arbeidsbetingelser, flere faste ansatte, og det var mange norske kollegaer som jobbet der. Nå er det bare utlendinger på gulvet. Mange kjenner ikke sine rettigheter, forblir ringevikar på heltid og er ikke vant til å kunne stille krav.
«Ikke end opp her. Dette er slavearbeid», sa noen kollegaer da jeg jobbet der en sommer som attenåring.
Et utrygt oppvekstmiljø
Det vokser frem gjengmiljøer og unge gutter med pistol. Klaner, hevn og sexisme. Min lillesøster sier at hun ofte blir spurt av gutter om hun er jomfru. Hun forteller at gutter snakker om «horete» norske jenter de skal ha det gøy med, før de finner et «wifey-emne», altså konemateriale med samme bakgrunn.
Det er mange barnevernssaker, læringsvansker og urolige klasserom. Noen ble skutt rett utenfor huset til pappa.
Stemte Arbeiderpartiet før
Min far tilhører den stille arbeiderklassen. Den som verken har ordene til å skrive vittige innlegg eller drive lobbyvirksomhet. Da han var ung i Norge, var han kommunist og stemte på Arbeiderpartiet.
«De stod for arbeiderne, for rettferdighet, frihet og like muligheter. Det var bra saker», sier han.
Arbeiderklassen blir sett ned på
Nå blir han og andre som han sett ned på. Tradisjonelle menn på gulvet som bygger våre hus, dyrker vår mat og transporterer våre pakker. De samme mennene som i en krigssituasjon ville dødd for oss.
«Det er blitt for mye fokus på radikal feminisme og likestilling uansett hva, men selvfølgelig bare på toppen. Ingen går i tog for at damer også skal ta de harde jobbene på bunnen.» Sier han.
Han blir mer og mer konservativ, proporsjonalt med at han blir mer og mer marginalisert. Arbeidsbetingelsene blir dårligere, og det blir stuerent å snakke stygt om sånne som han.
Venstresiden har sviktet min far og arbeidere som han. Det nye venstre har blitt partier for statsansatte, prateklassen og omsorgsarbeidere. Så progressive at de helt uten å merke det har gått fra arbeiderklassen, mens de ser ned på alle som er igjen for at de ikke lærer seg de «riktige» verdiene fort nok.
Ikke alt handler om penger
I tillegg til penger har alle mennesker behov for en grunnleggende følelse av respekt og verdighet. En genuin opplevelse av at ens kultur og verdier blir akseptert og inkludert i et demokratisk meningsfellesskap.
I stedet for å inkludere både innvandrere og arbeiderklassens demokratiske stemme, har det nye venstre ført ensidige, idealistiske kampanjer etter boken til de rettroende med utdannelse. Helt realistiske innvendinger fra arbeiderklassen, som ikke passer inn i statsviternes modeller, blir systematisk undertrykt.
Innvandring er bare et eksempel. «Mange utlendinger kommer med en tredjeverden-mentalitet, basert på å gi tjenester til familie, lav tillit til staten og lav aksept for norske verdier. Det er det samme hjemme i Marokko», sier min far.
Kulturelle forskjeller eksisterer naturligvis hos folk fra forskjellige kulturer. Land med dårligere rettsvesen, klanbasert sosiale strukturer, gjennomgående korrupsjon og æreskultur. Verdier som åpenbart kolliderer med norske, ignoreres i et forsøk på å være tolerante.
Helt uten å innse at: «Det føles nedverdigende når utlendinger får posisjon og fordeler bare fordi de er minoriteter. Se på kvalifikasjoner helt uavhengig av etnisitet, kjønn eller legning», sier pappa.
For ikke å snakke om at mesteparten av innvandringens negative effekter, volden, gjengene, sexismen og den sosiale dumpingen, ikke rammer den progressive prateklassen i Ullevål hageby, men arbeiderklassen i Groruddalen.
Et oppklarende spørsmål
Det har slik blitt nærmest umulig å føre en saklig samtale om innvandring, kjønn, verdier og tradisjon. Venstresiden har marsjert med fanen om at alle skal med, dysset ned andre synspunkter og lekt moralpoliti til den grad at mange nå ikke tør å si hva de mener.
Helt uten å stille seg det enkle spørsmålet: Nøyaktig hvor i befolkningen er det vi finner de mest «utdaterte», tradisjonelle og politisk ukorrekte meningene? Hvorpå svaret ganske enkelt er at det er hos arbeiderklassen og innvandrere. De samme gruppene som venstresiden opprinnelig kjempet for.
Når den nye venstresiden med myk makt forsøker å reformere samfunnet gjennom skam, selvsensur, pekefingre og tiltak, for å tvinge voksne mennesker til å dele den øvre middelklasses meninger, vil dette rimeligvis produsere en viss bitterhet.
Ingen liker å bli snakket ned til, og enda færre liker å bli snakket stygt om. Spesielt når de påstått riktige meningene først og fremst støtter opp under makten til vårt nye kommentator-borgerskap, politiske aristokrati og det stadig økende byråkratiske «presteskap».
Støvet under teppet
Alle disse meningene vi feier under teppet, forsvinner selvsagt ikke. Snarere tvert imot vokser de seg til store, bitre hauger som lengter etter dagens lys. Meninger som ekskluderes fra vår demokratiske dialog, under påskudd av å forsvare demokratiet.
Nesten som om demokratiet ikke tåler å være demokratisk.
Jeg er langt fra enig i alle min fars meninger. Han formulerer seg tidvis krast, unyansert og direkte. Likevel ser jeg også at det finnes underliggende legitime bekymringer som ignoreres.
Jeg ser at han, arbeiderklassens mann, er blitt slått ned og fratatt verdighet. Slått ned både fysisk, økonomisk, sosialt og symbolsk. En marginalisert og uhørt stemme som ingen ser ut til å bry seg om.
Ta tilbake stemmen
Når jeg slik tenker på min far, får jeg lyst til å ta tilbake stemmen jeg gav Arbeiderpartiet første gang jeg stemte, for de snakker ikke lenger til min far arbeideren. Det er derimot ikke åpenbart hvor den heller skulle gått. For det virker som de eneste som lytter og snakker til arbeideren i våre dager, er de som søker å kapitalisere på deres frustrasjon.
Det som er åpenbart, er at arbeiderklassen i økende grad marginaliseres, både kulturelt og økonomisk. At deres meninger og bekymringer latterliggjøres, og at det ikke lenger gis mye ære til de mange arbeiderne på gulvet.
Derfor blir jeg bekymret for vår sosialdemokratiske fremtid. For en kan jo undres hvor lenge arbeiderklassen gidder å spille med, når de bare får det verre og verre, uten at noen ser ut til å bry seg.
Partiene som skulle være deres verger og forsvarere, snakker heller ned til dem med luftige politiske bortforklaringer.
