Landet er åpent. Meteren forsvunnet. Ingen restriksjoner på arrangementer. Vi kan «leve normalt», sier Nakstad.
Men det er ikke mange som vet at enkelte av oss sørger over at dette forsvinner.
I halvannet år nå har livet vært enklere for en del av oss. Kanskje for første gang i livet har vi kjent oss mer «som alle andre».
Jeg kan ikke snakke for andre enn meg selv, men er nok likevel ikke alene.
Jeg som blir kvalm av klemmer, som føler at fysisk nærhet av andre mennesker er ytterst ubehagelig, og som trives best hjemme eller i små grupper med bekjente der alt er oversiktlig og forutsigbart.
Jeg forstår at folk flest liker fester, store besøk, sosiale tilstelninger og slikt. Jeg vet at mange liker å klemme venner og familie. Jeg vet at det sees på som rart, annerledes og litt merkelig å faktisk mislike slikt.
Men, da er jeg vel rar da.
Ja, jeg har erfaringer som har resultert i diagnoser som understøtter dette. Det vanlige, «normale» livet de fleste savner sånn, er vanskelig for meg. Og sannsynligvis andre som meg.
Jeg har min lille flokk. Der er jeg trygg. Den består av mine voksne barn, min kjæreste og min hund. I flokken min tåler jeg fysisk nærhet. Her trives jeg og kan være meg selv.
De vet hvor vanskelig jeg synes det kan være å forholde seg til resten av verden, uten å dømme meg.
En gang var jeg som «dere andre».
Jeg har høyskoleutdanning, har arbeidserfaring fra flere av samfunnets betydningsfulle institusjoner, som barnevern og Nav.
Jeg var «normal», i andres øyne.
I dag er jeg ufør. Bor på en stille og rolig plass. Der kan jeg slappe av og selv bestemme når jeg ønsker å omgås folk.
Jeg har flyttet mye av mitt såkalte sosiale liv over til Facebook og Instagram. Her kan jeg følge venner, ha en viss kontakt med folk, uten å måtte treffes fysisk.
Så hva er det jeg frykter? Hvorfor vil jeg ikke ha fysisk nærhet, et hei eller en klem?
Jeg kjenner magesyren stige bare av ordet klem. Jeg kan klemme mine barn og min kjæreste. Men der stopper det.
Hvor fantastisk blir det ikke å endelig klemme igjen, skriver noen.
Ikke for meg.
Jeg kjenner pulsen stiger om noen prøver seg på en klem. Svetten pipler. Det suser i hodet. Og jeg finner oftest en eller annen «nødutgang» for å slippe. Jeg kan få et akutt nyseanfall, eller plutselig måtte svare en telefon.
I halvannet år nå har jeg vært fri. Fri fra disse situasjonene. Men nå er det over. Dessverre.
Likevel er det så mange situasjoner som dukker opp. Situasjoner som folk flest ser frem til med glede.
I halvannet år nå har det vært «trygt». Jeg har sluppet å være redd for hver høytid, og hver runde dag. Jeg har sluppet å tenke på hvilken unnskyldning jeg skal bruke til denne 70-årsdagen, 17. mai-feiringen eller juleselskapet.
Det er ikke så lett å alltid takke nei.
De siste dagers feiring av gjenåpningen har vært tunge. Sorgen over at denne tiden er forbi.
For hvert skritt mot gjenåpning har det vært en liten sorg.
For hver uttalelse fra myndighetene om et litt mer åpent samfunn, har enda en murstein lagt seg i magen. Det blir tyngre og tyngre å puste.
Nå går alt tilbake til at jeg blir annerledes igjen. Jeg blir igjen sett på som enten ensom eller utenforstående.
Denne tiden har vært en befrielse. En pause. En lettelse. Jeg har kunnet leve som jeg gjør, men for en gangs skyld vært mer «normal».
Det har faktisk vært sosialt akseptert å leve på min måte.
Nå er det over. Tilbake til annerledeslivet. Jeg kjenner kvalmen stige og pulsen øke. Nå kan folk igjen prøve seg på å gi meg en klem. De kan sette seg tett inntil meg på bussen. Invitere meg på sosiale tilstelninger som det er vanskelig å takke nei til.
Jeg skriver dette for at jeg tror det er andre som meg der ute. Men i dette samfunnet vi lever i, er det ikke så lett å stikke seg ut.
Jeg bor på en liten plass der «alle kjenner alle». Jeg føler meg allerede på siden av det normale samfunnet.
Nå blir det tøft for en som helst vil være usynlig det meste av tiden.
Så kos dere med gjenåpningen folkens! Gled dere over det sosiale livet dere har.
Men prøv å husk på at det ikke er alle som nyter det like mye.
Redaksjonen kjenner forfatterens identitet.
