NRK Meny
Kronikk

Åpenhet mot voldtekt

At ikke flere anmelder voldtekter til politiet har flere årsaker enn manglende tillit til politi og rettssystemet.

Oslo er på topp blant hovedstedene i Norden når det gjelder voldtekt.

'Det dukker opp spørsmål som: Var det egentlig voldtekt? Bør jeg egentlig føle som jeg gjør? Åpenhet vil gi tvilen motstand og jo raskere den får det, jo større er sjansen for at den utsatte anmelder', skriver kronikkforfatter.

Foto: Junge, Heiko / NTB scanpix

Traumatiske opplevelser har sin egen logikk.

Forståelsen for at man har vært utsatt for noe kriminelt er ikke nødvendigvis til stede hos mennesker som har blitt utsatt for seksuelle overgrep. Jeg hørte nylig en kvinne som har vært utsatt for voldtekt fortelle hvordan kampen mellom fornuft og følelser foregår. Fornuften som forteller deg at du har vært utsatt for noe kriminelt møter følelsene som er ulogiske og fylt av skam, skyld og tvil.

Når kaoset av følelser herjer er det vanskelig for fornuften å nå frem. Denne kvinnen klarte å finne styrke til å lytte til fornuften, og hun anmeldte.

Mange forteller aldri

Mange forteller aldri noen om voldtekten de har vært utsatt for, og det er heller ikke uvanlig at det tar år før en utsatt forteller noen om voldtekten. Da blir veien til politianmeldelse lang, for ikke å si umulig. Fabian Stangs historie om overgrep han opplevde i ungdomstiden, og som han har tiet om helt til nå nylig, er en god illustrasjon på hvor lang tid det kan ta å fortelle.

Det er ikke uvanlig at det tar år før en utsatt forteller noen om voldtekten. Da blir veien til politianmeldelse lang, for ikke å si umulig.

Helene Langsether

Jeg håper som han at tidene er noe annerledes nå. Det er ikke tvil om at mye har skjedd når det gjelder bevissthet om dette de siste årene.

Tilbake til fornuften. For å øke sjansen for at fornuften skal vinne over følelseskaoset er det behov for mer åpenhet om seksuelle overgrep i samfunnet. Vi trenger åpenhet om hva som er et seksuelt overgrep. Det trengs rett og slett kunnskap, og da må det vanskelige tematiseres. En mann i 30-årene skrev nylig et godt innlegg om at han hadde forstått i ettertid at han hadde begått voldtekt da han var ung. Han hadde penetrert kjæresten med en finger mens hun sov. Han visste ikke at penetrering med finger er seksuell omgang, og dermed ulovlig å gjøre mot en som sover. Jeg lurer på hvor mange gutter som deler denne ukorrekte forståelsen. Og ikke mindre hvor mange jenter som gjør det samme, og dermed ikke forstår at det de har blitt utsatt for faktisk er ulovlig. Og da anmelder de naturligvis ikke heller.

FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter

Gi tvilen motstand

Vi trenger også åpenhet om seksuelle overgrep for å møte frykten som sitter i oss alle for at vi selv eller noen vi står nær skal voldtas.

Vi må tåle å lytte når noen forteller, tørre å tro på den som forteller, for noe av det verste for en som har blitt utsatt for overgrep er å ikke bli trodd eller at hendelsen blir bagatellisert. Det gir grobunn for tvilen, som sammen med skammen, er en naturlig følgesvenn til traumer. Den tvilen som slår til med jevne mellomrom og som er de ulogiske følelsene som snakker.

Det dukker opp spørsmål som: Var det egentlig voldtekt? Bør jeg egentlig føle som jeg gjør?

Helene Langsether

Det dukker opp spørsmål som: Var det egentlig voldtekt? Bør jeg egentlig føle som jeg gjør? Åpenhet vil gi tvilen motstand og jo raskere den får det, jo større er sjansen for at den utsatte anmelder.

LES OGSÅ: - Jeg forstår at mange ikke anmelder voldtekt

Twitterkampanjen #jegharopplevd viste rystende mange historier om seksuell trakassering og seksuelle overgrep. Jeg håper at kampanjen har bidratt til litt mer åpenhet, både til å tørre og fortelle, og til å tåle at andre forteller. Mange har opplevd, og hvis vi begynner å snakke mer om det, og kan gjøre det uten frykt for fordømmelse, bagatellisering eller usynliggjøring av problemet, vil kanskje fornuften få bedre kår både for dem som allerede har opplevd overgrepet, men også for dem som kommer til å oppleve det i fremtiden.

Hvem vil ha ansvaret for at vennegjenger splittes? Eller at den populære treneren må slutte?

Helene Langsether

Da vil kanskje flere klare å trosse indre kaos og følelser og lytte til den lille fliken av fornuft som forteller deg at du har opplevd noe kriminelt og at det må anmeldes til politiet.

Risikoen ved å anmelde

Ofte utelatt og glemt når seksuelle overgrep diskuteres er (de potensielle) overgriperne. Vi trenger åpenhet om dem. Vi vet at en stor andel av voldtekter og andre seksuelle overgrep begås av en den utsatte kjenner. Venn, kjæreste, kollega, trener. Det er kjent, og ganske naturlig, at de fleste har en mye høyere terskel for å anmelde en de kjenner enn en ukjent person. Hvem vil ha ansvaret for at vennegjenger splittes? Eller at den populære treneren må slutte?

LES OGSÅ: Ingen kontroll på antall voldtekter i Norge

Det er altså noen ekstra risikoer forbundet med å anmelde en man kjenner.

Det er altså ikke nok å kjempe for et bedre politi og rettsvesen, med større tillit hos folk. For å få flere til å anmelde og helst redusere antall overgrep må innsats rettes bredt mot hele samfunnet. I mye større grad enn i dag.

FØLG DEBATTEN: NRK Debatt på Facebook

Vi må tørre å snakke om seksualitet, egne og andres grenser og ikke minst at seksuelle handlinger er svært skadelige hvis de ikke foregår med samtykke. Det er flott at nasjonale medier som gjør en innsats for å gi temaet den plassen det fortjener. Men andre må også ta ansvar.

Barnehager og skoler, inkludert helsetjenesten må vie mye mer tid og ressurser på å forebygge seksuelle overgrep. Andre som må engasjeres er alle de som jobber med barna våre på fritiden, være seg idrettsledere, speiderledere, korpsledere eller alle andre arenaer hvor barn og unge samles og det er voksne forbilder med stort potensial til å gi gode holdninger.