NRK Meny
Replikk

Anundsen på villspor

Vi har en justisminister som hevder at kampen mot terror virker, selv om de faktiske realitetene peker på det motsatte.

Anders Anundsen

Justis- og beredskapsminister Anders Anundsen fra en presselunsj i mars om politimetoder for å avverge og forebygge alvorlig kriminalitet. Anundsen er på villspor i forhold til forståelse og bekjempelse av terror, skriver artikkelforfatteren

Foto: Bendiksby, Terje / NTB scanpix

Justis- og beredskapsminsiter Anders Anundsen argumenterer i sin kronikk «De skal aldri vinne» for viktigheten av at politiet og sikkerhetstjenestene har tilgang til informasjon og etterretning for å bekjempe terrorisme. Like viktig er det at Anundsen faktisk har tilgang til informasjon om terrorisme som er mer korrekt enn det han operer med.

For det første mener Anundsen at kampen mot terror virker. Han gir ingen spesifikke argumenter for hvorfor kampen mot terror virker, men det er mange eksempler på det motsatte. USAs invasjon av Afghanistan og Irak tok muligens knekken på det som en gang utgjorde Al Qaida, men den prosessen spredte kaos, død og hat som kun har skapt mer terror.

I Afghanistan, Irak og Pakistan har til sammen over 1,3 millioner sivile blitt drept etter 2003, i tillegg til over 6000 amerikanske soldater. Invasjonen i Irak skapte også et klima som IS utnyttet til det fulle. En av de mest alvorlige sikkerhetsutfordringene vestlige land nå står ovenfor er derfor langt på vei et resultat av kampen mot terror. En kamp som skulle redusere terrortrusselen, og en kamp Anundsen mener virker.

Et vesentlig poeng er at vi må evne å se at våre egne handlinger og politikk kan resultere i terrorangrep.

For lett forklaring

For det andre mener Anundsen at terror er kriminalitet, ikke en sivilisasjonskamp. Det er utvilsomt riktig at terrorisme ikke dreier seg om sivilisasjonskamp, men å redusere terrorisme til vanlig kriminalitet er i flertallet av tilfellene en farlig forenkling.

Global Terrorism Index viste at 82 % av de 17,958 personene som ble drept i terrorangrep i 2014, fant sted i fem land: Irak, Afghanistan, Pakistan, Nigeria og Syria. Å prøve å forklare terrorisme som kriminalitet blir for lett. Fire av landene på topp fem lista har blitt direkte involvert i krigen mot terror. Det er her de fleste angrepene skjer og hvor flest dør.

I tillegg peker dette på at den store majoriteten av angrep skjer i konflikter, og må derfor sees i politiske sammenhenger. Anundsens poeng om at terroren er internasjonal i sin form kan derfor bestrides av sterk empirisk forskning. Forskning som retter vår oppmerksomhet mot de politiske realitetene som disse angrepene er en del av.

Den politiske sammenhengen

For det tredje. Anundsen hevder at terrorens mål er å skape frykt og ødelegge vår måte å leve på. Kombinert med en antakelse om at terror er kriminalitet, uttaler Anundsen seg skråsikkert om et begrep som har over 280 offisielle definisjoner man kan velge og vrake i. Den viktigste innsigelsen her er at et fellestrekk i de fleste definisjoner av terrorisme er at en terrorhandling søker å spre et politisk budskap gjennom en voldelig handling.

Når det derfor kommer til Anundsens forslag om nye tiltak, som dataavlesning, for å bekjempe terrorisme, så inspirerer ikke den forenklede forståelsen eller lemfeldige analysen til tillit

Bruk av vold for å spre et budskap er aldri akseptabelt. Det betyr likevel ikke at de som står bak et angrep ikke har et budskap eller en sak de tror på. Hvis vi skal klare å forstå hvorfor noen tyr til terrorisme slik at vi bedre kan forebygge og forhindre angrep, så må vi være klar over den politiske sammenhengen de aller fleste angrepene skjer i. Mandela og ANC i Sør-Afrika var for eksempel lenge stemplet som terrorister.

Det finnes selvsagt enkeltpersoner og grupper hvis eneste mål er vold, men de er svært sjeldne. En neglisjering av den politiske sammenhengen vil kun føre til en ineffektiv og kostbar antiterrorpolitikk.

Våre egne handlinger

Et eksempel på dette fra Anundsens kronikk er hans introduksjon med terroren i Brussel. Det som mangler fra den forenklede analysen, er at både Nato og EU har sine hovedkvarterer i Brussel. Sett fra IS’ standpunkt så var Brussel er et perfekt mål. Til tross for IS’ voldelige framferd så utgjør de ingen reell trussel for den vestlige verden. Det de kan gjøre er å angripe noen sentrale symbolske mål som vil spre deres budskap.

En av de mest alvorlige sikkerhetsutfordringene vestlige land nå står ovenfor er derfor langt på vei et resultat av kampen mot terror.

I denne sammenhengen er ikke terrorisme kun kriminalitet eller et ønske om å ødelegge vår måte å leve på. Angrepene i Brussel må sees i en klar politisk sammenheng. Vestlig militær involvering i Irak og Syria gjør byer som Brussel til legitime mål for grupper som IS. Et gjennomført angrep vil spre deres politiske budskap, som igjen kan spre frykt blant borgere i vestlige land, og kanskje inspirere potensielle sympatisører verden over. Et vesentlig poeng er at vi må evne å se at våre egne handlinger og politikk kan resultere i terrorangrep.

Balansen mellom personvern og overvåkning

Når det derfor kommer til Anundsens forslag om nye tiltak, som dataavlesning, for å bekjempe terrorisme, så inspirerer ikke den forenklede forståelsen eller lemfeldige analysen til tillit. Dette gjelder særlig når det kommer til balansen mellom overvåkning og personvern.

Det er enkelt å hevde at disse tiltakene er nødvendige, og at personvernet ivaretas. Når dette kommer fra en justisminister som hevder at kampen mot terror virker, selv om de faktiske realitetene i Syria, Irak, Paris og Brussel peker mot det motsatte, så vitner det om en manglende evne til forstå terrorisme som en del av spesifikke politiske realiteter.

I en slik situasjon kan man aldri overvåke nok, eller samle inn nok informasjon. I en slik situasjon vil vår frykt for terror ødelegge vår måte å leve på.

FØLG DEBATTEN: NRK Debatt på Facebook og @NRKYtring på Twitter

Artikkelforfatteren er også: Editorial Assistant, Routledge Handbook of Critical Terrorism Studies