Noen må ta ansvar og stoppe den ansvarsløse og farlige utviklingen i kampen mot «Stopp islamiseringen av Norge» (SIAN).
Sian har lyktes i å skape oppmerksomhet og sympati om sin sak, gjennom torgmøter som ender opp i voldelige demonstrasjoner. De stiller opp med sin leder Lars Thorsen for å provosere muslimer og antirasister med hatefulle budskap, og noen arrangerer motdemonstrasjoner som ender opp med angrep og vold mot både Sian og politiet.
De siste månedene har det vært flere slike konfrontasjoner i Trondheim, Bergen, Mortensrud og Furuset. I Bergen endte det blodig, og Thorsen kunne etter bråket stå fram som det uskyldige offer, og innkassere sympati og beviser på voldelige og udemokratiske muslimer og antirasister.
Vold som politisk mobilisering, har vært og er nazistenes og de høyreekstremes metode. «Offer for vold» er også en metode brukt i politisk mobilisering.
For mange år siden var det et lite sekterisk miljø på venstresida som mente et politikølleslag i hodet var mer verdt enn tusen ord, når det gjaldt politisk bevisstgjøring. Derfor var det viktig å få til konfrontasjoner med politiet. Slik kunne man «bevise» politiets klassekarakter og så videre.
Nå bruker Sian den samme strategien. Uten konfrontasjonene, volden og dumskapen fra antirasistene, ville svært få brydd seg om å lytte til Sian, og de kunne stått der med sine megafoner og løpesedler. Nå får de oppmerksomhet og sympati.
Men er det feil å demonstrere mot Sian og rasistiske og nazistiske organisasjoner? Aldeles ikke, men de som arrangerer slike demonstrasjoner må sikre at det ikke ender i kaos, hærverk, vold og angrep på politiet, slik det har blitt flere steder nå.
Da vil det i mange tilfeller være bedre å ikke lage motdemonstrasjoner, for noen aktivister nøyer seg ikke med å rope «ingen rasister i våre gater», men syntes det er nødvendig med fysiske angrep på Thorsen og politiet, kaste gjenstander og knuse vindusruter.
Slike velmenende, men for rasistene nyttige elementer, har venstresida slitt med så lenge jeg har vært med. Da må initiativtakere og arrangører ta ansvar og rydde opp i egne rekker.
Hatefulle ytringer gir ingen rett til vold, men volden undergraver den antirasistiske kampen og hjelper Sian.
Man må selvsagt ta høyde for at høyreekstremister og rasister infiltrerer og provoserer fram slike angrep. Det skjer i USA, det har skjedd i Sverige, og det har skjedd i Norge, men det synes ikke å være tilfelle nå.
Da Arne Myrdal og «Folkebevegelsen mot Innvandring»(FMI) var på høyden rundt 1990, ble bevegelsen ettertrykkelig parkert i Brumunddal og på Youngstorget, ved at tusenvis av motdemonstranter møtte opp og snudde ryggen til.
Jeg var appellant på Youngstorget, foran mer enn 10.000 mennesker, da Myrdal skulle snakke der.
Jeg nådde ut til hele torget med en skarve megafon. Folk var disiplinerte og musestille.
En håndfull nazister forsøkte å få til slåsskamper, og noen av «våre» lot seg friste og skulle «ta dem», men vi tok ansvar og geleida provokatørene over til politiet. Det var massemønstringa som avgjorde, og det gikk fredelig for seg. Den antirasistiske kampen er ikke tjent med vold og hærverk i våre gater.
Rasisme er noe av det styggeste og farligste vi kan oppleve i et samfunn, og kampen mot dette må være av høyeste prioritet for myndigheter, og for alle ansvarlige partier og organisasjoner.
Venstresidens partier er sterkt representert i den antirasistiske bevegelsen. De har et særlig ansvar for at denne kampen føres framgangsrikt.
I et demokrati som Norge, må vi klare å håndtere antidemokratiske og autoritære utvekster uten å ty til vold og hærverk. Det er nettopp det vi skal bekjempe.
Da må den antirasistiske bevegelsen sørge for å holde orden i egne rekker. De må ha egne vakter og ordensvern som kan gripe inn mot brushoder og ansvarsløse aktivister, så vel som provokatører.
Det er ikke alltid politiet er situasjonen voksen, eller har tolket situasjonen riktig, og det er både unødvendig og feil å legge opp til at politiet skal settes inn massivt for å stagge en kanskje velmenende, men ansvarsløs gruppe aktivister.
Man må ikke behandle politiet som motstandere i det antirasistiske arbeidet, men heller hjelpe dem til å sikre demokratiet og hindre vold og hærverk. Det vil samfunnet og den antirasistiske kampen tjene på.
De mest aktive vil få stor innflytelse i enhver politisk bevegelse, men de eier ikke verken bevegelsen eller kampen. Flere «voksne» burde stille opp for å ivareta sikkerheten og sørge for at dette ikke sporer av.
Antirasistiske arrangementer skal være for alle, unge som gamle, unger og folk som ikke kan slåss.
