Antifeminismens hjelpere

Elliot Rodger, mannen som drepte seks personer og skadet tretten andre i Isla Vista, California før han selv døde av et skudd mot hodet – drepte fordi han hatet kvinner. Vi må snakke om dette hatet. Og vi må snakke om antifeminismens ekstreme yttergrenser.

I USA og Storbritannia pågår det nå en debatt som forsøker å korrigere oppfatningen om at hendelser som Isla Vista-drapene kan forklares med et sykt sinn alene. Debatten burde være like aktuell her hjemme. Uviljen mot å se kvinnehat som ideologi har lenge vært påfallende.

Etter 22. juli var det mange sentrale stemmer som unngikk å snakke om at kvinnehatet var et sterkt motiv bak Breiviks terror. Antifeminismen har mange mer eller mindre ufrivillige hjelpere. Dagbladets Marie Simonsen var en av de få som adresserte problemet direkte.

LES OGSÅ Anders Solli Sal svarer Heidi Helene Sveen: «Vi må snakke om Elliot».

Hvorfor er det slik?

Det er også en mer generell tendens i samfunnsdebatten om vold mot kvinner der motivene individualiseres eller sykeliggjøres, og det er ikke bare antifeminister som bidrar her. Av en eller annen grunn ivrer mange for å bygge vanntette skott mellom et en kulturs negative kvinnesyn og vold mot kvinner. Det er på tide at flere, særlig menn, begynner å stille spørsmål ved hvorfor det er slik.

Da jeg så Youtube-videoen der gjerningsmannen velformulert og med logiske argumenter forklarer hvorfor han hater kvinner og deretter hva han skulle gjøre med dem, gikk det kaldt nedover ryggen på meg. Tre tanker formet seg umiddelbart i mitt hode.

Det første som slo meg var at hatpraten minner meg om Anders Behring Breivik, som også var drevet av et sterkt kvinnehat. Det neste var at kvinnehatet ikke kommer til å bli tatt på alvor som motiv denne gangen heller. Dernest kom jeg på en episode der jeg møtte en mann med lignende holdninger.

Plutselig stemningsskifte

Jeg var i midten av tyveårene et sted, jeg befant meg på et diskotek, og jeg var for lengst vant til at fulle menn tok kontakt for å sjekke mulighetene ved å servere noen mer eller mindre troverdige komplimenter. Ikke noe galt med det, og som regel forble stemningen god uansett utfall. Men så skjedde det at min avvisning ikke ble tatt godt imot.

Først ble jeg overøst med komplimenter både for utseende og for personlighet. Den pent antrukne mannen smilte og var mild i stemmen der han lente seg forsiktig mot meg for å vise sin interesse. Jeg ble smigret, men kunne ikke gjengjelde interessen, så jeg takket pent nei til videre selskap. Smilet forsvant, han rettet seg opp i ryggen, og i det neste hveste han en serie av ukvemsord mot meg inntil jeg fikk samlet meg nok til å komme meg vekk.

Stemningsskiftet skjedde i løpet av noen få sekunder. Alle de pene ordene om meg som kvinne hadde nå motsatt fortegn. Aggresjonen gjorde sterkt inntrykk. Resten av kvelden gikk med til å kikke meg over skulderen, og til å tenke over hva som hadde skjedd dersom jeg hadde takket ja til hans selskap. Kanskje dratt på nachspiel sammen. Hva da? Hvor mange som ham finnes egentlig der ute? Man kjenner ikke en manns karakter før man har sett ham takle en avvisning.

Uttalt drapsmotiv

I Youtube-videoen kan vi høre den 22 år gamle drapsmannen beklage seg over at han er jomfru, og at han har lengtet etter kvinnelig oppmerksomhet siden han ble kjønnsmoden. Lengselsfullt har han beundret de attraktive jentene. Han ville så gjerne bli kjæreste med en av dem. Etter år med avvisning snudde lengselen til hat.

Både drapene og videoen tyder på at vi har å gjøre med en mann som er i psykisk ubalanse, for å si det forsiktig. Men å avskrive drapshandlingene utelukkende som følge av psykisk sykdom er både farlig og naivt. Vi vet at han hadde Aspergers syndrom, men dette er ikke en psykisk lidelse. Det vi ikke vet er om Rodger var psykisk syk i rettsmedisinsk forstand. Vi må uansett ta hans uttalte drapsmotiv på største alvor.

Forkvaklet kvinnesyn

Rodgers handlinger viser med all tydelighet at kvinnehat dreper. Både i videoen og i manifestet sitt bruker han en retorikk som er typisk for «The Men's Rights Movement», en ekstrem antifeministisk bevegelse med røtter blant annet i USA. Rodger skal angivelig ha vært influert av denne bevegelsen. I grove trekk kan man beskrive antifeministiske nettverk som innbitte motstandere av likestilling, de ser på kvinnekroppen som et objekt de har rett til å forsyne seg av, og de er leverandører av hatretorikk som på sitt mest ekstreme legitimerer vold mot kvinner. Kvinnehat har oppstått som ideologi.

Et forkvaklet kvinnesyn gjør selvsagt ikke en mann automatisk disponert for å drepe eller voldta, men det hjelper godt på. Målrettet vold mot kvinner peker svært ofte tilbake på et kvinnesyn som er langt ute av vater.

Men Rodgers hatet ikke bare kvinner, han hatet også menn som hadde tilgang på sex med kvinner, noe som kan forklare hvorfor han også drepte menn. Og kanskje er det her hunden ligger begravet. Kvinnen som offer har i de fleste samfunn lavere status enn mannen som offer. Kanskje er det først når vi ser en klar sammenheng mellom ekstremt kvinnehat og drap på menn at problemet får den oppmerksomheten det fortjener.