NRK Meny
Kronikk

Ansvarsfraskrivelsen

Da jeg kollapset, fikk familien min skylda.

Celine Henriksen

Som spiseforstyrret blir man flink til å prate for seg, og dyktig til å skjule hvordan situasjonen egentlig er. Så også med meg. Ingen kan kreve at behandlerne alltid skal lykkes, men vi kan kreve at de skal forsøke, skriver kronikkforfatteren.

Foto: Privat

Det påstås at vi i Norge er heldige som har et så flott og velfungerende helsevesen. Vi har høye karakterkrav for å i det hele tatt få sjansen til å bli en del av hjelpeapparatet. Vi har kommet langt innenfor teknologi og forskning.

Helsevesenet stiller godt opp når alle involverte vet hva som skal gjøres. Dersom pasientene derimot er krevende, enten fordi sykdommen er vanskelig å kurere eller at de psykiske symptomene er uforståelige, er hjelpen ikke like tilgjengelig.

Jeg har selv har vært i kontakt med psykiatrien i 10 år, og med riktig hjelp vil jeg våge å påstå at jeg hadde hatt en raskere bedring.

Tok kontakt

Jeg kan ikke understreke nok hvor viktig det er fra en pasients perspektiv at helsepersonell er engasjert, glad i mennesker og dyktige på kommunikasjon. Om en pasients liv går tapt, kan den som egentlig er ansvarlig kan gå videre uten å føle dårlig samvittighet. Det er nemlig et system som forteller at jobben var tilstrekkelig. Behandlerne kan beskytte hverandre, og det gjør det vanskelig å avdekke svikt i systemet.

Valdres-saken er et forferdelig eksempel på hvordan dette i verste fall kan fungere. En mor blir beskyldt for å stå ansvarlig for sin egen datters død. Jeg tok kontakt med moren i Valdres-saken fordi jeg følte på at noen måtte stå opp for henne. En som vet hvor tøft det er både å ha spiseforstyrrelser og å være pårørende.

Behandlerne kan beskytte hverandre, og det gjør det vanskelig å avdekke svikt.

Det er vondt å både påta seg skyld og å få skyld. I en sak hvor utfallet er det verst tenkelige, er det ingen som vil sitte igjen med ansvaret. Hvis dødsfallet skyldes svikt fra helsevesenets side ville det også svekket deres omdømme, for helsetjenestene har et ansvar for å hjelpe mennesker som trenger det. Ingen kan kreve at behandlerne alltid skal lykkes, men vi kan kreve at de skal forsøke. Mitt inntrykk er at frykten for det å sitte igjen med ansvaret dersom en pasient mister livet eller blir ytterlige skadet ofte veier tyngre enn viljen til å hjelpe.

Det er altfor lett for aktørene i helsevesenet å legge skylden over på pårørende. Dette vet jeg av egen erfaring, fordi de ved flere tilfeller har vendt meg mot min egen familie. Da jeg utviklet en alvorlig spiseforstyrrelse som 12 åring, var det ingen som virkelig grep inn og hjalp moren min.

Det kunne vært meg

Jeg vil fortelle om min sommer i fjor. Vi var på hytta. Behandlerne var på ferie, og det var ikke lagt opp en fungerende plan for oppfølging. Jeg fikk høre at jeg selv skulle ta kontakt dersom jeg trengte hjelp.

Ansvaret ble altså lagt på meg. Som suicidal, undervektig anorektiker skulle jeg selv be om hjelp når jeg trengte det. På hytta var jeg omringet av familie som elsket meg og prøvde å hjelpe etter beste evne. Jeg kunne vært den døde jenta i Valdres-saken.

Som spiseforstyrret blir man flink til å prate for seg, og dyktig til å skjule hvordan situasjonen egentlig er. Jeg veide det samme jeg gjorde på barneskolen, og på mange måter var jeg like hjelpeløs som et barn.

Jeg var vant til å møte fordommer og folk som var lite villig til å ta ansvar.

Ble avvist

Mine tidligere erfaringer med behandlingsapparatet var ikke gode. Jeg var vant til å møte fordommer og folk som var lite villig til å ta ansvar. Verken jeg eller familien min ønsket å utsette meg for det igjen. Alle rundt meg håpet at det ville ordne seg og jeg sa selv at det gikk fint. Jeg klarte å skjule at jeg knapt orket å bevege meg.

Besteforeldrene mine og mamma forsøkte å hjelpe meg slik man ville gjort med en som ikke var syk, og de gjorde sitt beste for at feriedagene skulle bli best mulig. De så ikke på meg som syk, jeg var den samme som før, og de var blitt vant med synet av min magre kropp.

Da jeg ble dårligere, tok vi kontakt med helsevesenet. Ingen ville hjelpe før den dagen jeg kollapset. Jeg hadde kritisk lave blodverdier, og i slutten av juli havnet jeg i koma. En lege fortalte at dette var svikt fra familiens side. De burde ha sett det komme, fikk vi høre.

Planen om at jeg skulle ta kontakt med helsevesenet er selvfølgelig journalført. Det er derimot ikke journalført hvor mange ganger de avviste meg den sommeren. Alle de gangene vi ba om en hjelp som vi ikke fikk.

Ingen kan kreve at behandlerne alltid skal lykkes, men vi kan kreve at de skal forsøke.

Pårørende får ansvaret

Helsevesenet har et ansvar for å ta vare på folk som er for syke til å ta vare på seg selv. Det er direkte ondt å legge ansvaret over på familien. De pårørende er ikke eksperter. De kan kanskje ikke nok om sykdommen og vet ikke hvor alvorlig det kan være. Den som er rammet av en alvorlig spiseforstyrrelse er heller ikke i stand til å ta konstruktive valg for seg selv.

Helsevesenet gir de pårørende en umulig oppgave – å behandle den dødeligste sykdommen av alle psykiske lidelser, fordi de ikke selv tør å ta ansvaret for pasienten. Det er utallige stygge saker som helsepersonell er skyld i, men hvor det svakeste leddet sitter igjen med ansvaret, og helsevesenet har loven på sin side.

Tillitsbrudd

Det er en høyt respektert jobb å vie livet sitt til å hjelpe andre mennesker. Det er dessverre en rekke personer som ikke fortjener den anerkjennelsen. Behandlere som ikke ser på pasienter som likeverdige. Ansatte som bare gjør akkurat det de må og gir opp pasienten på et altfor tynt grunnlag. Det bidrar til at både pasienten og de pårørende mister tiltro til helsevesenet, som igjen kan føre til at man ikke ber om hjelp igjen. I verste fall kan det føre til dødsfall.

Helsevesenet gir de pårørende en umulig oppgave.

Jeg er provosert over at vi som er syke og våre pårørende må stå ansvarlige, og jeg vil aldri tilgi den smerten og skyld helsevesenet påførte min familie i den tiden jeg var alvorlig syk.

Det er grenseløst kaldt å gi en mor som på tragisk vis mistet det aller kjæreste hun hadde, ansvaret for datterens død. Slik helsevesenet fungerer i dag ovenfor de som er alvorlig psykisk syke, ville jeg også tatt datteren min vekk.

Den eneste som vet hva som skjedde på hytta i Valdes er moren til avdøde.

Man kan spørre seg hvem det gagner dersom hun skal sitte igjen med ansvaret for tragedien.

Følg NRK Debatt på Facebook og Twitter