I kronikken Ansvarlig og uvaksinert skriver forfatter Beate Langfeldt at hun er kritisk. Det er fornuftig å være kritisk, også til vaksiner.
Men vi har ikke fulle sykehus med pasienter som er syke av vaksinebivirkninger. Vi har fulle sykehus som er fulle med uvaksinerte koronasmittede. Det er realiteten, og nå er vi igjen nødt til å leve med tiltak som begrenser vår frihet, hva vi kan gjøre og hvem vi kan møte.
Det stemmer ikke at det ikke har vært en åpen debatt om virkninger og bivirkninger av vaksiner, økt sykehus kapasitet og behandling av syke.
Dette har vært diskutert i snart to år. På TV, radio og i sosiale medier. Både behandling av syke, vaksineproduksjon, restriksjoner og belastning på storsamfunnet og enkeltmennesker, vaksineringstempo og prioritering av ulike grupper har vært diskutert.
Både politikere, forvaltere, forskere, interessegrupper og enkeltmennesker har fått slippe til i de ulike debattene. Mye av det er fortsatt tilgjengelig dersom en ønsker å sette seg inn i det.
Ulike perspektiver har fått komme fram, og myndighetene har vurdert ulike synspunkter og landet på at den beste måten ut av dette er vaksinering, og fulgt det.
Artikkelforfatteren har hatt alle muligheter til å følge og bidra til debatten. Forskning på området er tilgjengelig dersom man er interessert i det.
Det har også vært debatt om ulike vaksiner, deres teknologi og bivirkninger. Vi har sett i praksis hva som skjer dersom vaksiner gir bivirkninger som er mer alvorlige enn korona.
Det skjedde for eksempel da AstraZeneca ble tatt ut av vaksinasjonsprogrammet. Deretter fulgte en debatt om hvordan FHI vurderer de ulike vaksinene og etter hvilke kriterier.
Det er kritisk at vi nå igjen har store restriksjoner som påvirker vår hverdag, og som tar fra oss friheten til å gjøre ting vi liker. Det skyldes en ny virusvariant, høyt smittetrykk og fulle sykehus med pasienter som tilhører en mindre gruppe uvaksinerte.
Vi som er vaksinerte er med på denne dugnaden. For meg er det usolidarisk og egoistisk at mange uvaksinerte (her tenker jeg ikke på de som pga. deres helsesituasjon ikke bør få vaksine) ønsker å leve som i et åpent samfunn med alle goder som kommer med, men ikke ønsker å ta kostnaden for dette.
Denne «kostnaden» bør dekkes av fellesskapet (les: oss alle), men det gjør det ikke per i dag. Det skremmer meg, for vi er avhengig av at alle bidrar for å komme oss ut av dette.
For viruset har endret spillereglene i samfunnet. Uvaksinerte tar ikke til seg dette.
Uvaksinerte er bekymret for sin egen kropp og helse, men ignorerer samtidig at vaksinering gir lavere risiko for sykdom, fører til lavere smittetrykk, færre sykehusinnleggelser og færre døde.
De ønsker altså ikke å være med på innsatsen som må til for at vi skal kunne leve i et samfunn med få restriksjoner og lavt smittetrykk. Selv om det finnes mer enn nok forskning som viser at risikoen for alvorlig sykdom er større med covid enn bivirkningene av vaksinerer.
Dersom de uvaksinerte er så bekymret for egen helse at de ikke ønsker å ta vaksine, ja da bør det også diskuteres om de også bør avstå fra noen av storsamfunnets privilegier.
Samfunnet baserer seg på at vi alle gjør litt i form av vaksinering, slik at vi igjen kan leve uten store restriksjoner som begrenser vår hverdag.
Det sitter langt inne for meg å si dette, for flere i min nærfamilie ønsker ikke å ta vaksine. Det har tynget og bekymret meg i langt tid.
Jeg er lei av å leve med restriksjoner som begrenser mitt liv. Jeg er lei av å oppdatere meg på gjeldende regler og anbefalinger. Jeg er lei av å lese om utbrente helsearbeidere som roper varsku og i verste fall slutter i jobbene de i utgangspunktet elsker.
Jeg kan heller ikke se at det er rettferdighet eller ansvarlig når hele befolkningen igjen må leve med restriksjoner når mer og mer informasjon tyder på at restriksjoner er nødvendige fordi et mindretall kan, men ikke vil vaksinere seg.
FØLG DEBATTEN:
