Hopp til innhold
Kronikk

Ansett meg, for svingende!

Hus og hage i barndommens paradis – en drøm for mange når to blir til tre. Helt til jobbsøknadene kommer i retur.

Hus med hage

Mange drømmer om hus og hage der de vokste opp, men strever med å få jobb når de flytter tilbake.

Foto: Colourbox

«Det kommer ikke til å bli noe problem», tenkte jeg. Jeg var gravid, mannen min hadde fått jobb i Tønsberg, og vi skulle flytte hjem til hus og hage. Mot siste halvdel av permisjonstiden skulle jeg skaffe meg jobb.

Det skulle ikke bli lett. Jeg tror jeg er på Finn sju ganger om dagen for å sjekke jobbannonser. Selv på julaften sjekket jeg en ekstra gang – det kunne jo hende drømmejobben hadde blitt lagt ut med uvanlig kort søknadsfrist. Selvfølgelig hadde den ikke det.

For mange steder – som i Tønsberg – er det bygget boliger slik at unge voksne kan flytte hjem. Men jobbmarkedet er dårlig for dem som flytter tilbake.

FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.

Lei av toget

Uten en tydelig fagutdanning som sykepleier, hjelpepleier, snekker eller ingeniør er det visst vanskelig å få seg jobb i Vestfold - og sikkert på de fleste andre steder som ikke heter Oslo, Bergen, Stavanger eller Trondheim. Selv har jeg en bachelor i markedskommunikasjon og erfaring fra markedsavdelingen i en stor, norsk bedrift.

Å flytte hjem burde ikke bety at man må velge mellom karriere og familie.

Ellen Morgenstierne

Jeg mener ikke at det er samfunnets skyld at jeg ikke finner relevant arbeid utenfor hovedstaden. Men hvorfor legges det ikke til rette for flere arbeidsplasser i regionene? Hver dag flyttes massevis av kompetente hoder mot hovedstaden. Vi vil bo på landet, men vil jobbe i Oslo. Eller vil vi det?

Jeg har snakket med mange som er lei av å ta toget til jobb, og som gjerne skulle jobbet nærmere hus og heim, eller de ville gjerne ha flyttet hjem, men de kan/vil/tør ikke på grunn av arbeidsmarkedet. Og jeg har fått mange tilbakemeldinger fra andre som er i min situasjon. Det er visst i Oslo jobbene i mange bransjer finnes!

Å flytte hjem burde ikke bety at man må velge mellom karriere og familie. Slik føles det nå. Forventningen er, spesielt når man får barn, at man skal ut av Oslo-gryta og tilbake til hjemtraktene. Men begge familiens voksne kan ikke pendle flere timer om dagen, jobbe redusert eller finne en annen karrierevei. Ofte blir det kvinnen i familien som forsaker karrieren. Men det er en helt annen debatt.

Senk krava!

Man bør ha sterk psyke for å være arbeidssøkende. Arbeidsledig. På utkikk etter nye utfordringer. En ubrukt ressurs. Kall det hva du vil.

"Hvordan går det med jobbsøkingen?", spør folk. Folk heier på meg, men jeg tar meg i å tenke at de kanskje ser ned på meg også. "Det er ikke vanskelig å skaffe seg jobb hvis man bare prøver", sier noen. "Man må bare senke litt på krava!".

Alle kan ikke jobbe i den lokale dagligvarebutikken.

Ellen Morgenstierne

Jeg kan gjerne senke krava. Men det er en grunn til at jeg har tatt en utdannelse, og jeg nekter å godta at jeg må omskolere meg eller ikke få tatt i bruk utdannelse eller erfaring for å kunne bo i Vestfold. Jeg trenger ikke det såkalte neste steget på karrierestigen, men det hadde vært fint å jobbe med det jeg faktisk kan.

For en periode har jeg heller ingenting mot å jobbe med noe annet. Jeg kunne jobbet på et kontor, i en butikk eller som ufaglært lærer. Det kunne til og med både vært gøy og utfordrende, men det er ikke særlig langsiktig. Ja, jeg ville "i alle fall hatt noe å gjøre" og sluppet å motta støtte fra NAV. Men det holder da ikke på sikt.

Det er i alle fall ikke et godt salgsargument for å få folk til å fylle opp alle de nye boligene som bygges i distriktene. Alle kan ikke jobbe i den lokale dagligvarebutikken.

Forbanna uflaks

Tidligere i høst skrev jeg et blogginnlegg der jeg oppsummerte utfordringene på følgende måte:

1) Markedet her i Vestfold er dårlig. Det er langt flere søkere enn jobber.
2) Jeg har ikke et nettverk her, og det er ofte gjennom nettverk man får jobb.
3) Jeg har forbanna uflaks.

I en artikkel i Tønsbergs Blad bekrefter regionsdirektør i NHO, Kristin Saga, at dette stemmer godt. Jeg kan altså trøste meg med at jeg ikke er alene, og konstatere at dette er en utfordring flere har eller kommer til å treffe på.

Jeg har fått mange reaksjoner etter blogginnlegget. Det er mange som kjenner seg igjen. Og noen lurer på hva jeg har å klage på når jeg har så flott hus med sjøutsikt. Jeg vil på ingen måte klage, men vil få frem et problem jeg tror gjelder mange.

Ufrivillig «naver»

Det er vanskelig å skulle flytte hjem og få seg relevant jobb. Og det er mye skam knyttet til å ikke få den jobben. Noen forteller meg at de har unngått sosiale settinger i perioder de har vært uten jobb. Selv håper jeg at ingen skal stille det nå ubehagelige spørsmålet «Hva driver du med, da?»

Noen lurer på hva jeg har å klage på når jeg har så flott hus med sjøutsikt.

Ellen Morgenstierne

I 2012 var årets nyord «å nave». Det var opprinnelig myntet på trygdesnyltere, men er også et sviende ord for sånne som meg. Vegard Skjervheim skrev i en kronikk i Dagbladet i 2012 at «å nave» benyttes om en person som mottar økonomisk støtte fra staten uten å ha gjort seg fortjent til det. Jeg vil si at det i stor grad brukes om en person som mottar økonomisk støtte fra staten. Punktum. Ofte spøkefullt og med «glimt i øyet» hos avsender. Selv synes jeg ikke det er så morsomt.

Til tross for at jeg i aller høyeste grad synes jeg har gjort meg fortjent til å motta støtte i forbindelse med arbeidsledighet, føler jeg ofte at jeg må forsvare at jeg ikke har fått en jobb enda, og forklare hva jeg har gjort siden sist, hvor langt jeg er villig til å reise, hvor mange relevante stillinger som ligger ute, og hvor lavt jeg har senket krava.

Dump i veien

Jeg nekter å la dette være mer enn en dump i veien.

Ellen Morgenstierne

«Jeg synes du er flink, jeg», sa mannen min i våres. «Har jeg egentlig noe valg?» tenkte jeg. Det er lett å bli selvgranskende og miste motet etter avslag på avslag, men jeg nekter å la dette være mer enn en dump i veien.

Jeg setter stor pris på alle som heier på meg. Jeg ser etter jobber hver eneste dag og søker på mange. Også de jeg er over-, under- eller «feil»-kvalifisert for. Jeg har sendt åpne søknader, og jeg har såkalt senket krava.

Jeg vil oppfordre lokalpolitikere til å tenke næring når de tenker utvikling. Og tenke jobb når de legger strategier for hvordan de skal tiltrekke seg nye innbyggere.

Til næringslivet vil jeg si: Sats på distriktene! Det er masse kloke hoder der ute og helt sikkert billigere lokaler i distriktene enn i de store byene. Og til firmaer i Tønsberg og omegn vil jeg stadig be: Ansett meg, for svingende!