Frankrike vedtok i 2010 et forbud mot heldekkende slør på offentlige steder, og Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) avgjorde tirsdag at forbudet ikke strider mot Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK).
Dette gir grunn til å spørre hvor langt retten til anonymitet rekker.
LES OGSÅ: «Nei til nikab!» av Njål Høstmælingen (1. juli)
VIktig å kunne være anonym
Ingen kan leve uten å kunne være i fred av og til – uten å kunne ha en vernet, privat sfære. Men et samfunn kan heller ikke fungere dersom alle alltid er anonyme. Spenningen mellom anonymitetsrett og identitetsplikt har fått nye og utfordrende aspekter etter oppfinnelsen av elektronisk kommunikasjon, og etter kulturkollisjoner som følge av innvandring.
Det er opplagt at en rett til anonymitet er viktig i mange sammenhenger. Fra eldgamle tider har det vært en del av legeetikken at legen har taushetsplikt om pasientforhold. Tilsvarende gjelder for prester i sjelesorgsituasjon, og for advokater i forhold til sine klienter. Journalisters rett til ikke å avsløre kilder er en grunnleggende og viktig mekanisme. Dessuten er det en sentral forutsetning for en demokratisk rettsstat er at enhver har rett til en fredet, privat sfære.
Anonymitet som en berikelse
Ny teknologi har gitt større muligheter til å være anonym. Enhver kan velge å skjule sin identitet på internett, noe som opplagt kan være positivt i mange sammenhenger – for eksempel for dem som søker kontakt med andre.
Økt mulighet for anonymitet synes som utgangspunkt å ha blitt godt mottatt. Mange har sett det som en berikelse både for vanlig menneskelig utfoldelse, og som mekanisme som bedrer den samfunnsmessige dialog og dermed styrker demokratiet.
Dette er tanken som ligger bak retten til å være anonym i debatt om aktuelle spørsmål, eksempelvis i nettavisenes kommentarfelter. Datatilsynet har hevdet at «anonymitet på Internett er beskyttet av EMK artikkel 8 om beskyttelse av privatliv og korrespondanse» (PVN 2009-18). Dessuten har tilsynet hevdet at et «prinsipp om rett til anonym ferdsel» kan utledes av EMK artikkel 8 (PVN 2005-11).
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Samfunnets tålegrenser
Dyrkingen av anonymitet synes imidlertid i senere tid å ha møtt en ikke ubetydelig motbakke. Dermed har debatten kommet inn et mer nyansert spor. Bak anonymitetens slør kan kriminelle operere fritt. Det kan et samfunn ikke leve med. Derfor ble anonyme mobiltelefoner forbudt i Norge i 2005.
Noen år senere slo EMD fast at full anonymitet på internett stred mot EMK. Den konkrete saken var at en 12 år gammel finsk gutt var utsatt for seksuell trakassering på internett. Saken kunne ikke oppklares, fordi det sterke anonymitetsvernet i Finland innebar at politiet ikke fikk tilgang til hvem som sto bak lovbryterens IP-adresse.
Også kravet om lagring av trafikkdata ved elektronisk kommunikasjon må ses i det perspektiv at full anonymitet ikke er ønskelig. Riktig nok har EU-domstolen kjent datalagringsdirektivet ugyldig, men domstolen har samtidig sagt at prinsippet om lagring av trafikkdata for kriminalitetsbekjempelse er akseptabelt, og at det kan være av stor betydning (dommens avsnitt 44 og 49). Derfor vil en ny variant datalagring antakelig bli gjennomført.
Debatten ble ikke beriket
Full anonymitet kan være uønsket også på grunn av andre hensyn enn kriminalitetsbekjempelse. Et eksempel er Norsk pasientregister, som ble innført i 1997 som et såkalt pseudonymisert register. Poenget var at de registrerte i registeret i praksis var anonyme, men at man ved en kodenøkkel likevel kunne finne personenes identitet, ved behov.
Det viste seg ganske raskt at registeret ikke hadde ønsket funksjonalitet. Dermed ble registeret i 2007 omdannet til et fullt identifiserbart register – imot Datatilsynets anbefaling, men til de aller fleste pasientorganisasjoners tilfredshet.
Et annet eksempel på anonymitetens tilbaketog er at den tidligere så bejublede anonymiteten i nettavisenes kommentarfelter nå stort sett er forbi. Det man trodde skulle berike den offentlige debatten, fungerte motsatt. Under dekke av anonymitet fikk uansvarlighet og ukultur blomstre.
Kan ikke forlange anonymitet
Med EMDs storkammerdom tirsdag, har vi fått nok et nyanserende innlegg i anonymitetsdebatten. Frankrike innførte lovforbudet blant annet fordi det stred mot landets grunnleggende verdier frihet, likhet, og fellesskap.
Domstolen var enig i at det å kunne se hverandres ansikt «plays an important role in social interaction», og at dette er et uunnværlig element i det franske samfunnslivet (dommens avsnitt 122). Når forbudet ikke er i strid med EMK, bør dette etter mitt skjønn ses på bakgrunn av at en grenseløs toleranse for annerledestenkende ikke er i tråd med europeiske rettsstatsverdier.
Hvor balansepunktet mellom anonymitet og identitet skal ligge må bygge på nyanserte vurderinger, der de konkrete hensyn i hvert enkelt tilfelle må tas i betraktning. Det er dessuten ikke nødvendigvis et spørsmål om full anonymitet eller full identitet.
En fersk avgjørelse fra EU-domstolen sier for eksempel at en person på visse vilkår kan ha rett til å få slettet en lenke i søkemaskiner som Google, når lenken viser til en nettside med utdaterte og ubehagelige opplysninger om vedkommende. Dette betyr likevel ikke at selve nettsiden der opplysningene ligger, kan slettes.
Det er ingen tvil om at anonymitet i mange sammenhenger er viktig og ønskelig. I noen tilfeller bør anonymitetsretten etter mitt skjønn styrkes, som for pressens kildevern. Men Menneskerettsdomstolens ferske dom underbygger at hovedregelen i en demokratisk rettsstat er at man ikke kan forlange anonymitet.
