Jeg jobbet en gang med en leder som var populær. Han var så grei, sa medarbeiderne, var rosende og forståelsesfull, og sa aldri nei til forespørsler om fri og tannlegetimer. Empatisk som bare det, der han satt med tårer i øynene når medarbeiderne fortalte om slitsomme forhold på hjemmebane, og tynt ba om å få slippe å levere i dag igjen.
Problemet var at det bare var der han fungerte. Avdelingen han ledet leverte lite og dårlig, noe som i sin tur rammet både organisasjonen og produktet som skulle ut til publikum. Andre avdelinger fikk større belastning fordi hans avdeling leverte så dårlig. Medarbeiderutviklingen lå langt etter skjema, ingen krav ble stilt. Lederen var mer terapeut enn leder.
I samme organisasjon fant vi lederen som leverte gode resultater, men som etter hvert opplevde medarbeiderflukt fordi han var så svak i en-til-en-møter med medarbeiderne. De opplevde ikke at de ble sett, og etter hvert begynte det å undergrave de gode resultatene.
Lederegenskaper
Eksempelet illustrerer hvor sammensatt begrepet «lederegenskaper» er. En leder kan fungere på noen arenaer, men kan være helt ubehjelpelig på andre.
Nå er lederegenskaper blitt tema i valgkampen. Det er helt på sin plass.
Selv om vi ikke velger president i Norge, er statsministerkandidatenes lederegenskaper åpenbart av interesse. Noen av lederegenskapene er svært relevante for velgerne å vite mer om, andre er mindre viktige.
Blant de viktige finner vi evnen til å kommunisere, prioritere og følge opp. Blant de mindre viktige er enkeltmedarbeideres opplevelse av partilederen som sjef. Jo lenger bak i tid vi går, desto raskere synker viktigheten av den typen vurderinger. Det siste blir interessant først når det påvirker arbeidet i regjeringskollegiet, fordi det igjen påvirker hverdagen til velgerne.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Beskyldninger
Ukens debatt om lederegenskaper ble utløst av Jens Stoltenbergs angrep på Erna Solberg i partilederdebatten på NRK mandag. Han viste til at hun og Høyre ikke har klart å etablere et avklart regjeringsalternativ før valget, som han og de rødgrønne gjorde, noe han mener er en lederoppgave som påhviler Erna Solberg. Hun har altså ikke levert.
Det er en betimelig etterlysning, og mange velgere ønsker en slik avklaring. Men er det riktig å knytte en slik avklaring til listen av Erna Solbergs lederoppgaver? Ved å gjøre det hørte flere enn Høyre-folkene at Stoltenberg trakk Erna Solbergs lederegenskaper i tvil. Spørsmålet er om selv verdens beste partileder, med full score på all verdens lederegenskaper, kunne gjort akkurat det bedre. Avstanden på borgerlig side handler mer om politiske forskjeller enn opposisjonslederens egenskaper som leder.
I Høyre-leiren ble uansett angrepet tatt meget ille opp, og en underliggende frustrasjon boblet til overflaten: Skal Jens Stoltenberg, som øverste ansvarlig for alt 22. juli-kommisjonen kritiserte, snakke høyt om lederegenskaper?
Og dermed har vi det gående. Høyre-folkene blir kritisert for å hekte 22. juli-katastrofen på Jens Stoltenberg, og å vekke liv i en avsluttet debatt. Høyre-folkene, på sin side, prøver desperat å si at de snakker om forvaltning og styring generelt, ved å vise til alt som ikke er blitt gjennomført under Stoltenbergs styre. 22. juli-rapporten forteller bare om noe av det.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter
Generelle og personlige egenskaper
Ser vi nøkternt på det, er det naturlig at både statsministerkandidatenes lederegenskaper og konklusjonene fra 22. juli-rapporten blir en del av valgkampen. Det ville faktisk være mer merkelig om det ikke skjedde.
Problemet synes å være at verken Arbeiderpartiet eller Høyre har hatt en plan for hvordan dette skulle skje i valgkampen. For Ap og Stoltenberg er det viktig å overbevise velgerne om at han er den beste lederen, i stort og smått. Bevisene finner vi i økonomisk ansvarlighet, og fremgang på utvalgte områder. Det var nok ikke meningen å gå mer personlig til verks, ikke minst siden den personlige egenskapen «evne til å kommunisere» demonstreres daglig av ikke minst Stoltenberg. Kanskje ble Ap-strategene også overrasket da en velkjent utfordring som «borgerlig kaos» ble oppfattet som et personangrep på Erna Solberg.
Høyre, på sin side, synes å mangle en strategi for hvordan gjennomføringskraft og lederegenskaper skulle bli satt på dagsorden i valgkampen på fornuftig vis. Der prøver spredte stemmer å snakke om 22. juli-rapporten – ikke selve katastrofen – og konklusjonene derfra. Men det blir ikke hørt slik, fordi hele knaggen fremstår som et desperat svar på Stoltenbergs Erna-angrep. I vår lå det an til at Solberg skulle utfordre mer konkret på dette området, men i høst har vi hørt lite om det.
LURER DU FORTSATT PÅ HVA DU SKAL STEMME? Prøv NRKs valgomat.
Konklusjonene i 22. juli-rapporten er ikke unike i norsk forvaltningssammenheng. Det er bakteppet som er unikt. Høyre har mislyktes med å løfte den debatten når temaet havner i 22. juli-grøften, en grøft så fylt av emosjoner og overtolkninger, at prinsippene og de allmenne utfordringene bare kan pakke sammen. Nå ser det ut for at Høyre betaler prisen for uklare tanker om hvordan partiet skulle løfte et – i norsk sammenheng – vanskelig tema.
Er vi uheldige, havarere debatten om ledelse og styring i landets viktigste ledergruppe, regjeringen, etter denne ukens ordskifte. Det er synd, for velgerne fortjener å bli klokere om også dette temaet.
