«Dette visste du ikke om legemiddelindustrien», skriver Karita Bekkemellem på NRK Ytring 14. november. Innlegget er et svar til Audun Vik og Elin Hoffmann Dahls kritikk av legemiddelindustrien i en kronikk 6. november. Bekkemellem synes det er trist at «fremtidige leger» har et slikt bilde av hennes bransje. Dessverre er det nok slik at også vi som har jobbet i mange år, og sett hvordan folk lider og dør som følge av mangel på medisiner, deler deres oppfatning
Jeg er glad for at Karita Bekkemellem imøtegår kritikk offentlig – det hører til sjeldenhetene. Men flere av hennes påstander kan ikke bli stående uimotsagt.
– Historieløst
Utviklingen av medisiner mot malaria, tuberkulose og ebola nevnes som eksempler på legemiddelindustriens samfunnsengasjement innen global helse. Det er en eksempelbruk som virkelig forbløffer meg, og vitner om en nærmest total historieløshet.
Først i sommer kom det et lovende gjennombrudd i utviklingen av en malariavaksine, til tross for at myggen har tatt millioner av liv i land hvor Leger Uten Grenser har jobbet siden forrige århundre. Nettopp fordi forskning på området ikke har blitt prioritert.
Resistent tuberkulose
Inntil nylig hadde det ikke vært utviklet noen ny medisin for behandling av tuberkulose på 50 år, til tross for at 1/3 av jordens befolkning er smittet. Siden 2012 har tre ledende farmasøytiske selskap avsluttet sine forskningsprogram for nye tuberkulosemedikamenter.
Samtidig øker andelen pasienter med behandlingsresistent tuberkulose i et faretruende tempo. Behovet for bedre og mer effektiv behandling er med andre ord prekært.
Tause Ebola-vitner
Ebola har tatt livet av fattige afrikanere på grufullt vis i årtier, men det var først da vi selv følte oss truet at legemiddelindustrien begynte å utforske behandlingsmuligheter, vel å merke etter kraftig påtrykk fra helsemyndigheter og humanitære organisasjoner.
Tusenvis av døde familier i Liberia, Sierra Leone og Guinea er i dag tause vitner om hvordan legemiddelindustrien feilet i å beskytte dem mot ebola.
Høyest profitt
Bekkemellem peker på at det ikke er profitt som står i hodet på fagpersonene som jobber innen legemiddelindustrien. Det er selvfølgelig heller ikke vår påstand. Grådigheten er det først og fremst ledelsen og styrene som står for, når de bestemmer strategi og prioriteringsområder. En grådighet som setter profitt fremfor liv.
Selvfølgelig må legemiddelbransjen tjene penger. Det jeg derimot ikke forstår er hvorfor den behøver å være en av verdens aller mest lukrative bransjer, særlig når produktene deres kan bety forskjell på liv eller død.
Ifølge finanstidsskriftet Forbes er legemiddelindustrien den sektoren med aller høyest profitt – mer enn olje- og gassindustrien, banksektoren, bilindustrien og mediebransjen. Hvordan lar det seg da forsvare at kun 8 % av salgsinntektene går tilbake til forskning? Hvorfor bruker ni av de ti største legemiddelfirmaene mer penger på markedsføring enn de gjør på utvikling av nye legemidler?
Underskriftskampanje
Dette handler ikke om det umulige i å tilfredsstille alle, slik Karita Bekkemellem påstår. Det handler om, for å gjenta hennes egne ord, at dette er vårt alles ansvar og problem. Legemiddelindustrien inkludert.
Leger Uten Grenser har imidlertid innsett at situasjonen ikke vil endres med mindre politikerne legger press på industrien.
Derfor samler vi disse dager inn underskrifter for å påvirke politikerne til å lage et bedre reguleringssystem for industrien slik at også sårbare pasienter uten kjøpekraft får tilgang på livsnødvendig medisiner.
Følg debatten på og
