Reaksjonene på Kinas fredsinitiativ om Ukraina er blitt en nesten automatisk refleks mer enn gjennomtenkt politikk.
Det virker som om vestlige politikere og kommentatorer irriterer seg over at det er Kina som fremmer et slikt initiativ. Men uansett om det er alvor eller skuespill fra Beijing er det klokt å ta det seriøst.
Det er riktig at Kina «mangler troverdighet» overfor Vesten. Men Kina er det eneste landet som har troverdighet i Moskva. President Putin kan ikke ignorere kinesiske posisjoner. Vesten bør søke å binde Kina opp til en fredspolitikk og å skape avstand mellom Kina og Russland.
Det forutsetter sonderinger for å klargjøre hva Kina mener. Avvisning kan få Kina til å konkludere at «vi forsøkte, men fikk ingen støtte». I verste fall kan det føre til en mer aktiv pro-russisk linje.
President Zelensky ser ut til å ha forstått det bedre enn vestlige politikere. Han ønsker – som president Macron - å besøke Beijing.
Kina er langt fra helhjertet i sin «støtte» til Russland. Allerede i september – foran et møte med president Xi – uttalte Putin offentlig at Kina hadde «spørsmål og bekymringer» om krigen mot Ukraina. Og Beijing ser med uro på det forverrede forholdet til USA.
Hovedspørsmålene i fredsforhandlinger vil dreie seg om grenser og om Ukrainas fremtidige status. Kinas initiativ understreker at en fredsløsning må bygges på respekt for statenes territorielle integritet og suverenitet. Med Kinas tradisjonelt konservative politikk må det antas at det betyr innenfor internasjonalt aksepterte grenser.
I spørsmålet om fremtidig status tar Kina avstand fra utvidelse av «militære blokker». Det strider mot NATOs «open door» - politikk. Men også i NATO har det vært uenighet om hvor nært Ukraina skal knyttes opp til Alliansen. Valget står mellom medlemskap og en løsning som ikke er medlemskap, men som skaper en tilknytning vestover som kan være betryggende.
Forøvrig understreker Kina viktigheten av å unngå bruk av kjernevåpen – en pekefinger mot russiske trusler.
Spørsmålet om våpenhvile står selvsagt sentralt. Det kinesiske initiativet er realistisk. Våpenhvilen bør komme etter at partene er i dialog og en nedtrapping av krigen innledes. Det bør gjøre det vanskeligere å misbruke en våpenhvile til å styrke egne militære posisjoner. Nå bør OSSE gis i oppdrag å forberede seg på overvåking av en fremtidig våpenhvile.
Initiativet omfatter også humanitære utfordringer, beskyttelse av sivile og krigsfanger, lettelse i korneksporten, samt gjenoppbygging når krigen er over. Det er viktige og selvsagte elementer. Samtidig vil Kina – ikke overraskende - fjerne sanksjonene mot Russland, som del av en fredsløsning.
Kritikere har pekt på at Beijing benytter initiativet til å angripe vestlig politikk. Det er språkbruk, som ikke kan nedfelles i en fredsplan. Snarere er det et tilsvar på den massive vestlige kritikken Kina nå utsettes for.
Initiativet er ikke en fredsplan, men en sammenstilling av elementer. Det er vanlig - og klokt. De første initiativene fremmes sjelden som en utmeislet fredsplan. Men det er behov for et startpunkt, som etter hvert kan lede til forhandlinger.
Kanskje er Kinas initiativ et skuespill. I så fall er det viktig å avklare det. Også dette krever sonderinger. Vi har ikke råd til å blåse av initiativet.
Nylig har også Kina bidratt til en avtale mellom rivalene Iran og Saudi-Arabia, som kan bedre forholdene mellom dem og i beste fall bidra til å stanse krigen i Jemen.
En fredsprosess krever flere spor: Først og fremst må Ukraina og Russland forhandle. Dernest må en større gruppe land diskutere spørsmål knyttet til stabiliteten i regionen.
Endelig må OSSE spille en rolle, i en våpenhvile og for å drøfte langsiktige spørsmål knyttet til europeisk sikkerhet.
I mer enn 20 år har den politiske dialogen mellom stormaktene nærmest vært død. Det er på tide å få dialogen i gang igjen.
Kostnadene ved å la være kan bli enorme.
